Bokelskere.no

Hæ?
Hva var nå dette?
Her har jeg nok gått glipp av både det ene og det andre for denne fortellingen ga meg absolutt ingenting!
Bortsett fra en irritasjon over et av de aller første kapitlene hvor en ukjent mann ringer på døra og ber om å få låne telefonen. Han slippes inn, men ringer ikke, bare ser på barna. Så, helt plutselig liksom, er både han og det ene barnet helt vekk? Verandadøra står så åpen og det forsvunnende barnet sitter for seg selv ute i hagen.
Er det mulig?
Som sagt innledningsvis, her er det sikkert en god del jeg ikke har fått med meg. Skjønner at Simon har Jødisk bakgrunn og at krigens fortid preger han. Også at kona Eva har adoptert bort sitt barn i en alder av 6 mndr. og at Simon ble forferdet da dette ble gjort ham kjent. Også at den katolske hushjelpen Marija er viktig for dem begge og at årsaken til at hun plutselig får sparken er en "gåte" i boken.
For meg ble gåten aldri løst. Ei heller hva barna rent konkret gjorde for å oppklare denne miseren.
Trodde det skulle komme en slags forklaring mot slutten, men nei.
For meg, helt bortkastet tid.
Om jeg skulle dra fram noe positivt fra boka, må det være selve språket. Det er fin flyt og setningene er gode å lese, synes jeg.
Burde gitt en ener, men ettersom jeg tok meg selv i å skumme litt her og der får jeg gi en 2'er.

Den begynner så utrolig bra, med familieproblemer som vi bare skal dekke over og ikke snakke om. men etterhvert blir det bare tregt og altfor mange ord. Skummer meg gjennom slutten uten at jeg går glipp av noe.

Eg-forteljaren er ei kvinne, eg vil tippe ho er i syttiårsalderen. Ho har vore gift med Simon sidan dei var heilt unge, og dei har tre barn saman. I det siste (det kjem ikkje fram kor lenge det har pågått) har Simon slutta å snakke. Kona trur det er eit val han gjer, og gjennom boka kjem det fram mange episodar frå livet deira og val dei har gjort som kan ha ført til at Simon har valt å bli taus. Forfattaren skriv sårt og vart om misforståingar, fortiing og manglande kommunikasjon mellom ektefeller. Ho skriv verkeleg godt. Vann fortent nordisk råds litteraturpris 2012 for denne boka.

Simon og Eva er et eldre ektepar som har sluttet å snakke sammen. I fortiden lurer spøkelser som stadig hjemsøker Evas tanker. De tre døtrene skjønner seg ikke på foreldrene, og to av dem reagerer med å ta avstand fra dem, mens yngstedatteren Helena prøver å få moren til å søke faren inn på et hjem. De kommer stadig tilbake til spørsmålet om hushjelpen som var som en del av familien, og plutselig ble sagt opp. Hva skjedde?

En stille roman om anger, fortielser og savn med nydelig språk.

Eva og Simon snakker ikke om fortida. Hvorfor skal de belemre seg selv, eller enda verre, døtrene med det fortida? Den er ubehagelig og er jo over uansett. Stillheten og alt de unnlater å si, pakkes inn i bomull, og uten at det egentlig skjer så mye er dette en skikkelig spennende roman, man lurer og lurer på hvorfor dette ekteparet ikke snakker om tingene som har skjedd tidligere i livet, og gradvis får vi små drypp, eller snarere sjokk, som sakte, men sikkert oppklarer hvorfor hushjelpen de var så glad i plutselig måtte slutte, hvorfor Simon aldri har klart å fortelle døtrene om fortida, hvorfor Eva har bygd en slags mur av likegyldighet rundt seg.

Dette er en utrolig god og velskrevet roman. Stille og sterk. Les den.

Torr, tragisk, trist

Denne var altfor langsom og oppstykket i fortellerstilen for meg. Hørte den også på lydbok innimellom, det gjorde det ikke bedre. for min del ville den ha vært bedre om den var skrevet med fortløpende handling, tror jeg. Handlingen - når du kommer inn i den - er interessant nok. Hverdagsliv, familie, ekteskap og oppvekst under 2. verdenskrig skildres på en fin måte, men slik denne boken var skrevet ble det bare forvirrende. Først på slutten begynner du å ane konturene av hva boken egentlig handler om og da blir den faktisk bra. Men så var det å holde ut til det da..

For et språk Merethe Lindstrøm har! Hun porsjonerer historien ut, det er nesten som å lese en "pageturner", og holder igjen og holder igjen før hun slipper ut informasjonen stille og forsiktig, noen ganger neste umerkelig, slik at du må bla tilbake for å sjekke hva som egentlig sto på den foregående siden. En velfortjent vinner av Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Anbefales på det sterkeste!

av Merethe Lindstrøm. Utgitt 2011.

Denne romanen fikk Lindstrøm Nordisk råds litteraturpris for i 2012 og Kritikerprisen 2011. I litteraturgruppa mi var dette en av romanene vi vurderte å velge i fjor, men da vi leste mer om innholdet i romanen, fenget det ikke. Jeg kjøpte romanen tidligere i sommer fordi den var superbillig, for til vanlig velger jeg heller å låne bøker på biblioteket. Billig og bra, og veldig greit hvis man ikke liker romanen man leser.

Forlaget Aschehoug skriver:

"Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp?

Merethe Lindstrøm skriver fram et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden".

Romanen fenget meg i grunn lite. Jeg irriterte meg litt over skrivestilen (fortid, nåtid, assosiasjonspreget, repeterende) og opplevde ikke at tematikken vakte interesse. Eller kanskje det heller er hvordan forfatteren velger å legge frem tematikken? Jeg "følte" hverken innholdet i romanen eller med jeg-personens tanker. Hvorfor forteller ikke ekteparet om hemmelighetene sine? Hvorfor blir mye forbigått i stillhet? Jeg føler meg i grunn mer irritert enn beveget og er litt glad for at dette ikke ble en litteraturklubb-bok. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt er det at tittelen er dekkende og god. Andre som har skrevet om romanen er Pervoluto og Beathes bokhylle. Førstnevnte sier at vel mye blir fortalt og ikke ikke vist, noe som jeg er helt enig i!

Jaggu fikk forfatteren meg til å tenke. Denne kommer nok til å surre en tid i hodet. Et blogginnlegg har jeg skrevet, men det var ikke enkelt. Link til innlegget