Etter flere kaotiske år bestemmer Cheryl Strayed seg for å gå Pacific Crest Trail fra sør til nord i USA. Hun sliter med små sko (og derfor mister hun stadig tånegler), svake kartferdigheter, klapperslanger, frosker, vannmangel, snø, ørken og ekstremvarme. Dessuten er hun konstant blakk.
Parallelt med dette forteller hun sin egen livshistorie, og skylder ikke på andre enn seg selv for alt som gikk galt. Skildringen av morens dødsleie og Strayeds påfølgende livskrise er sterk lesning. Strayed blir aldri plagsomt sentimental, verken i skildringen av egen fortid eller hindringene hun møter på veien. En smule hollywoodsk (hardt prøvet heltinne overvinner psykiske og fysiske utfordringer og kommer ut på den andre siden som et bedre menneske), men noen ganger gjør ikke det noe. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets netttsider.)