Bokelskere.no

Her klarte jeg ikke å henge med, ble for abstrakt og høytravende for meg tror jeg.

Macabea er en ung og ensom maskinskriverske i 70- tallets Rio.

Fortelleren Rodrigo beretter historien om Macabea, Olimpico og Gloria. Han skaper dem. I sitt bilde. Som en Frankenstein og hans skapninger. Og side for side får karakterene liv. Og sjel.

Clarice Lispector leker med leseren og jeg innrømmer at jeg ikke forstår spillereglene, men som jeg koste meg under lesingen.

Er det et eksperiment? Forfatteren Lispector er en kvinne som skriver en mannlig karakter som skaper en kvinnelig karakter. Er det en historie om historiefortelling? Om å være forfatter? Fortelleren får fysiske plager av å skrive historien og den endrer fortelleren.

Er det kjærlig ironi om fattigdom og ensomhet? Om tilskitnet uskyld? Om sjelelig fattigdom som resultat av økonomisk fattigdom? Er Macabea lykkelig fordi hun er uvitende?
Macabea betyr hundset på portugisisk i motsetning til kjæresten Olimpicos og venninnen Glorias mer oppløftende navn.
Er boken en slags memoar? Som Macabea bodde Lispector nord i Brasil og flyttet til Rio etter morens død. I historien har døden en viktig rolle og Lispector døde rettetter boken ble utgitt.

Kanskje alt. Eller noe helt annet. Det er en egen glede i det å lese bøker en ikke forstår. Jeg liker historier hvor jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som med Stjernens time.

Stjernens time er besnærende og eksentrisk.
Setningene er klare og vakre, språket er skåret inntil knokkelen. Det er rent og ukomplisert og en fryd å lese. Slutten er et fantastisk.

For meg var boken et stjerneskudd. En av de bøkene som gir lys i mørket.

Som i Trollkrittet begynner fortellerstemmen å tegne hovedpersonen Macabèa som en tynn strek. Hvorfor skal leseren bry seg om noe så ubetydelig? Men trass i at vi hele tiden blir minnet om at hun bare eksisterer i fortellerens fantasi, blir Macabèa og hennes skjebne stadig mer virkelig for oss. Slutten er både melodramatisk og rørende. Underveis har vi også fått vite noe om å være så godt som nederst på den sosiale rangstigen i Brasil ca. 1960-70.

Ungjenta Macabea bor og jobber som maskinskriver i Rio. Hun lever et fattigslig liv, men prøver å glede seg over små ting.
Så forelsker hun seg i Olimpico, og livet hennes endres.

Dette sies å være forfatterens hovedverk, men jeg skjønte dessverre ikke hva hun ville med boken. Den ga meg så og si ingenting, men for all del; andre kan nok synes at den er god.