Litt krampe-aktig dokumentasjon av fortvilelse og uskyld fra en far som har opplevd det verste som har skjedd i Norgeshistorien siden krigen. Boken er svært lettlest, skrevet med gode marger og stor tekst på 170 sider. Det oppleves nesten som han kun hadde et behov om å gi verden motargumenter på ting som har blitt sagt om han som far i media. Ikke så veldig intressant, byr ikke på ny kunnskap eller innsikt i saken.
Eg har lese ein god del om 22-juli-tragedien, m.a Seierstad si gode bok og Marit Christensen si ikkje så gode Moren, her er faren sin versjon av korleis forholdet mellom far og son var.