Bokelskere.no

38 år gamle Undis, kommer fra ei lita bygd på Sunnmøre. Hun har bodd mange år "ute", men nå er hun tilbake som lektor i nordisk på høyskolen.
Før hun tiltrer deltar Undis på den årlige julemiddagen til skolens nordiskkollegium. Det serveres smalahove, noe Undis aldri har satt til livs før.
Under middagen kommer minner fra barne-og ungdomstida fram i dagen igjen. Mesteparten har Undis feid under teppet, men nå må hun ta stilling til både smått og stort.

Bra start, men det blir litt for spesielt underveis. Plusspoeng for nydelig nynorsk.

Boka bygges opp som en PMS-periode og avsluttes med en forsløsning, herlig.

Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...

Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?

Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.

Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.

Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...

Perfekt kræsjlanding

Undis betyr «elsket av nornene» og de norrøne skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld, kan knapt ønske seg mer enn hva Undis – og Øyehaug - har å tilby. I boka fortettes en rad menneskeskjebner i en forrykende miks av sex, alkohol, død og litteraturteori.

Fortellingen sirkler rundt et julebord – med smalahovud og amaretto på menyen – blant de språk- og litteraturansatte ved Distriktshøgskulen i Eitre, men har avgreininger både bakover og framover i tid. Komposisjonen er ikke vanskelig å følge, men den er forbausende rik og kompleks til å være en stutt fortelling på bare litt over 100 sider. Øyehaug har samtidig en penn som er så lettbeint, smidig og humoristisk at det er nærmest umulig ikke å sluke den lille boka i ett jafs - kanskje ikke så ulikt hvordan man best bør tilnærme seg et saueøye?

Hvis du mistenker at poststrukturalisme har noe med direktiver fra EU å gjøre, så vil du gå glipp av noen finurlige intellektuelle pek i romanen, men romanens smertefulle humor er allment tilgjengelig. Øyehaug lar nornene utsette Undis for en kaskade av sosial motgang, psykisk forfall, seksuell forvirring og kroppslige nedrigheter, men aldri uten overskudd, sympati eller vidd. Og antagelig et par doser selvironi.

Øyehaug har nok ikke direkte opplevd det Undis utsettes for, men det hindrer henne ikke i å kommentere og alludere til livet utenfor boka og autonomiestetikken. Selv om både Øyehaug og Undis tidvis kræsjlander - Undis i et forsøk på å nå fram til 40 og Øyehaug i å skrive en ny roman - så er nornene likevel rause nok til å la begge få en ny og bedre skjebne.