Fin underholdning, lever meg inn i historien.
Boka gav meg en følelse av et norsk "Asylum" fra American Horror Story.Liker storyen, og karakterene her er interessante. Likte også at Cato Isaksen viser en mer sårbar side her.Les også:"Sankta Psyko" av Johan Theorin.
Jeg leste de fem første bøkene om Cato Isaksen med stor iver for noen år tilbake. Hadde derfor bestemt meg for å lese de fem neste bøkene i årets påske. Det hele startet bra, Honningfellen, Mørkemannen og Sukkerdøden ble lest i løpet av noen dager. Neste bok på listen var da Djevelkysset, interessen for Lindells krim hadde da sunket noe og jeg brukte vel en drøy uke på denne boka. Så var det siste bok i rekken som sto for tur, og jeg må si at det kanskje er greit at dette er den siste, i alle fall den siste jeg skal lese på en stund. Jeg synes ikke denne boken har ordentlig Lindell-kvalitet over seg. Jeg synes boka mangler spenning og det som får meg hektet. Jeg synes handlingen går litt treig og det er nesten så jeg kjeder meg mens jeg leser deler av boka. Det tok meg hele fire uker(!) å lese ferdig denne boka, og jeg kjenner det er lenge til jeg kommer til å lese noe fra Lindell igjen. Håper at eventuelle fremtidige bøker om Cato har den kvaliteten og spenningen som jeg husker fra de første bøkene.
Spennende med godt driv!
En helt grei Unni Lindel krim. Skiller seg ikke mye fra de andre bøkene i serien egentlig. Krim på det jevne, ikke så voldsomt engasjerende, men helt greit.
jeg leser Unni Lindell sånn fra og til og denne var en glede. Spennende , ikke for mye av privatlivet til Isaksen ( det har vært ltt ymse med det i de andre bøkene- ) og et plott som jeg ikke fant ut av før langt ut i boka- bra!
Helt klart den beste boken jeg har lest av Unni Lindell. Spennende persongalleri, og fengende/lærerik lesning om psykiatrien her i landet for en del år tilbake. En bok som det er vanskelig å legge fra seg, men slik skal det jo være :-)
Denne boken handler i hylla "bøker som skuffet". Det gjorde den ikke fordi den var så fryktelig elendig at jeg akket meg gjennom den, men fordi jeg forventet med av Lindell da jeg har lest alle de andre bøkene i serien. Handlingen er spennende, språket bra, likevel ble jeg skuffet. Det ble rett og slett for mye. For mye av alt; av tomprat som ikke førte noe sted hen - som historien fint ville klart seg uten, med fordel til og med; en par unødvendig lange skildringer. Rett og slett langdrøyd. Jeg like ikke å kjede meg mens jeg leser, og det gjorde jeg dessverre innimellom. Likevel la jeg ikke boken vekk - så elendig er den jo ikke. Og hadde det vært en annen forfatter enn Lindell ville jeg kanskje ikke blitt like skuffet. Forventingene satte fallhøyden ganske høy allerede før boken ble åpnet.
Jeg irriterte meg også fryktelig over det vanvittige antallet semikolon. De er virkelig over alt. Hele tiden. Liker godt semikolon, bruker dem flittig selv; men; ikke; hele; tiden.
Jeg gledet meg veldig til igjen å få følge Cato Isaksen og la meg selv bli dratt inn i Unni Lindell sin verden. Boka var helt OK. Litt treg i starten, men et spennende plott. Jeg synes boka tok seg veldig opp mot slutten før den (jeg vil nrsten si dessverre) plutselig sluttet.