Meget god bok! Eneståede analyser og svært ærlig. Utrolig bra!

Når jeg har lest om krigen, har jeg ofte lurt på hvorfor noen frivillig ville kjempe for Hitler, hvilke mennesker som kan begå folkemord, etc. Ida Jackson gir et svært godt og troverdig bilde av en slik person, og gjør ham etter min mening til et menneske, som jeg forstår at hun også kunne elske.

Ganske interessant å lese at forfatterens nærmest ufrivillige trang til å underkaste seg gud antas å ha vært førende for bestefarens trang til å la seg styre av Hitler. Folk er skrudd sammen forskjellig gitt. Noen ganger må det respekteres.

Velskrevet bok om hvordan det er å gradvis våkne opp til vissheten om at en høyt elsket morfar var frontkjemper, en mann med en nattside forfatteren kan lese seg til i tidsskriftet der han var journalist.

Ida Jackson er opptatt av å ta avstand fra det rasistiske synet i nazismen. Men på side 254 skriver hun: «Jeg skal blande blodet mitt med fremmed blod og få barn med brune øyne.»

Det høres som det viktigste ved en livsledsager er at vedkommende kan gi henne barn med brune øyne! Hva slags utgangspunkt er dette?

Ved å si at brune øyne er bedre enn blå (annerledes kan ikke dette leses) avslører Ida Jackson seg som noe av en hykler. Hun har sin morfars overbevisning med motsatt fortegn: Noen øyenfarger er bedre enn andre.

Vi får tro dette ble skrevet i affekt. Det danner iallfall en underlig kontrast til resten av boken, som virker gjennomtenkt og vel verdt å lese.

Kjenner du familiehistorien din så godt som du tror?

Det gjorde ikke Ida Jackson da hun en dag skulle google seg selv og fant en wikipedia-artikkel om at morfaren hennes hadde vært SS - soldat og det hadde hverken han eller noen i slekta hennes sagt noe om. Morfaren hennes døde for flere år siden, og å ta det opp med familien og resten av slekta var alt annet enn lett. Ikke alle ville snakke eller innrømme det. Å være etterkommere av en tidligere SS-soldat har sine skyggesider.

I boka deler Ida Jackson sine egne reaksjoner på det med oss, om hvordan hun ikke kan forstå at morfaren hennes og denne SS - soldaten kan være samme person. Han som var så varm og god kunne også være kynisk og kald, uten at hun var vitne til det sistnevnte. En fyr som delte Hitlers ideologiske tanker (verdenssyn). Det er for henne helt umulig å fortstå. For han var ikke sånn de årene hun kjente ham. Årene etter SS-soldat tiden.

Morfar, Hitler og jeg er vel en av de mest omtalte bøkene i høst, og jeg husker jeg hørte et intervju på radioen om boka for noen måneder siden. Intervjuet var med Ida Jackson og hennes mor. Husker ikke hvilken radiokanal det var, men husker godt at moren hennes ikke ville at Ida skulle skrive denne boka, det nevner også Ida i boka. Og det er forståelig. Noen slike etterkommere vil jo holde slike hemmeligheter så lenge de kan, men Ida er en bestemt dame og etter å ha lest bloggen hennes: Revolusjonært roteloft i mange år tidligere, kom det ikke som noen overraskelse at hun kom til å skrive en bok om morfaren hennes som tok noen ukloke valg. Ser for meg at Ida Jackson er en person som sier ting som det er og ikke er redd for reaksjoner etterpå.

Det er ingen tvil om at Ida Jackson kan å skrive og at hun har skrevet før og det er mange partier i boka som er spennende. For eksempel hvordan hun prøver å skille sin morfar som sin kjære morfar og at hun ikke på en måte klarer å forestille seg ham som en SS-soldat. Og å lese om livet hans, til tross for ukloke valg og feil verdenssyn, var spennende, men samtidig blir det litt tørt og monotont underveis. Boka hadde sikkert vært mer spennende hvis det var sin egen familie/slekt boka dreide seg om. Litt uvant å lese om andres slekt som man ikke har noen forhold til. Dermed ble det litt tørt i lengden og boka klarte ikke å holde interessen hele tiden, så det ble mange pauser før boka var ferdiglest.

Og dette blir nok en svak og kort anmeldelse fra min side for dette er en vanskelig bok å beskrive uten å avsløre for mye og det er vanskelig å sette seg inn i forfatterens situasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor rasende hun måtte være og sjokket da hun fant sannheten om sin morfar, men alt det andre er litt vanskelig å forestille seg. Det mest interessante med boka er hvor lik forfatteren er hennes morfar til tross for ulike syn på verden. Morfaren hennes var forfatter og senere readktør i avisen Germaneren. Ida har skrevet bøker før. Sånn sett har hun arvet skrivegleden fra ham. Morfaren hennes var en bestemt person med sine sterke meninger og det er hun også. Til tross for mange ulik syn på verden og andre grunnlag, er de meget like og ingenting kan jo forandre på at han var tross alt morfaren hennes, uansett hvilken side av nasjonen han sto på.

Morfar Hitler og jeg er som sagt en meget vanskelig bok å snakke og skrive om. For det første vil jeg ikke røpe for mye og for det andre er det som sagt vanskelig å sette seg selv i Idas sko. Men selv om jeg opplevde boka som litt drøy selv om den bare er på 260 sider, skulle jeg ønske det var litt mer flyt i teksten, og det hadde vært interessant om hun hadde hatt med noen intervjuer av andre slektninger i boka, men det er jo forståelig at enkelte ikke ville snakke om det, men det var et savn. Til tross for at jeg opplevde boka som litt tørt, ga den meg likevel mersmak til å lese mer om 2. verdenskrig. Det har jeg lest altfor lite av og jeg har noen biografier fra den 2. verdenskrig stående ulest i hylla, som jeg har lyst til å ta fatt på i neste år. Sånn sett er jeg glad for å ha lest Morfar, Hitler og jeg. Uansett om den var litt tørr å lese, vil jeg lese mer om den dystre historien av verden. Har ikke vært interessert i historie på mange år, men nå ble den så smått vekket til live igjen og godt er det.

Lettlest og veldig interessant sakprosa om de som ikke var helter eller offer under 2.verdenskrig. Anbefales på det sterkeste!

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Allerede mens jeg leste tenkte jeg at dette var noe spesielt. Jackson klarer så utrolig godt å få fram den store uhyrligheten i det morfaren gjorde og mente. Og samtidig så utrolig godt den store kjærligheten som eksisterte i familien. Det er godt gjort å være så nådeløs som Jackson er når hun undersøker hva morfaren kan ha vært med på og hva meningene hans faktisk innebar. Hun prøver aldri, aldri å unnskylde noe. Beskrivelsene hun gir av sin egen radikale fortid er også veldig interessante og setter virkelig tankene i gang hos meg som leser. Parallellene til hva noen ungdommer opplever i dag er åpenbar. Noen bøker treffer i hodet, noen i magen. Jackson traff hele meg på en gang.

Så sårbart och ömt, så tufft och rått...Minnena av en älskad morfar kommer i kollission med hans politiska aktiva liv på fel sida, men för första gången kunde jag se något positivt i nationalsocialismen. Att ta hand om familjen och att se till att hålla sig i arbete och att njuta av allt slags arbete. Kan känna igen mig i mycket av det som skrivs i boken när det gäller att arbeta och att älska det, att passionerat gå upp i saker och att det är viktigt med det skrivna ordet. En lysande bok!

Forfatteren googlet seg selv, og fant ut at den gode, snille og omtenksomme morfaraen hennes hadde vært SS-mann, frontkjemper og redaktør i "Germaneren" under andre verdenskrig.
Denne boka er historien om hvordan hun nøstet opp i saken, hvordan familien reagerte, og ikke minst sine egne følelser rundt det å ha en nazist i nærmeste famlie.

Veldig god og lærerik historie som bør leses!