Bokelskere.no

Boken føyer seg inn i en norsk litterær tendens: skrive om seg selv terapeutisk og far-sønn-forhold. Surrealistiske momenter går parallelt som en litt for overtydelig allegori igjennom, og virker nesten barneaktig. Disse surrealistiske elementene burde ha vært forsterket eller fjernet helt, de er forstyrrende for min del, og karakterene i drømmesekvensen virker platte. Forfatteren er absolutt best der han blir i den hyperdetaljerte virkeligheten, og ikke når alt drukner i de mange similene som kan virke som de er der fordi forfatteren er blitt forelsket i noen av sine egne beskrivelser. Flere av de virkelige og detaljerte beskrivelsene er nydelige og får frem et vanvittig samspill mellom Fredrik og Fattern. Det er dessverre for langt mellom slagene.