Viser 1 til 6 av 6 omtaler
Edit: da er boka lest ut og jeg kan si følgende
Denne overrasket positivt (hadde i utgangspunktet ikke store forventninger heller da...). Med sine under 100 sider er det en overraskende stor historie som fortelles, ikke st den er så lang og komplisert, men mye formidles på de få sidene. Og nettopp det, å kunne fortelle mye uten å skrive 1000 sider, er en egen form for kunst. Koselig, lettlest, tidvis morsom, tidvis sår. Midt i blinken når en vil ha noe lettlest og varmt og kose seg med.
Blir dog en treer fordi det blir litt "flatt" - som en oppramsing heller enn en fargerik fortelling. Savnet litt mer spenning/oppbygning. Treeren syldes også at dette ikke er en bok som gjør videre inntrykk på meg etter at den er lest og lagt bort. Det betyr ikke at den er dårlig, men den er ikke en av de bøkene som gjør et skikkelig inntrykk og blir sittende igjen i hukommelsen lenge etterpå. Denne er kjapt lest, og dessverre, tror jeg, også ganske kjapt glemt
Hovedpersonen videreformidler bestemorens historie om en kort periode fra livet hennes hvor hun reiste fra mann og barn for å "være alene" i noen uker. Bare st hun i løpet av disse ukene slettes ikke endte opp med å være særlig mye alene i det hele tatt. Samtidig som vi får høre om denne perioden i bestemorens liv, følger vi hovedpersonen i nåtiden mens hun hjelper til med å rydde og tømme huset for bestemorens saker når hun nå skal flytte på pleiehjem.
Jeg synes dette var en stille og beskjeden bok om det å ikke passe inn i rollemønstrene i tiden man lever i. Ikke akkurat full av fart og sprut, men jeg koste meg med det stille tilbakeblikket på en bestemors liv og hennes valg i en tid som er ulik vår, og takk for det.
Det er ikke bare Gaute Heivoll som har skrevet om besteforeldre i år. Det har også debutant Tine J. Sir gjort. Skjønt jeg vet ikke om det er hennes virkelige besteforeldre, eller diktet, men jeg-personens besteforeldre er det i alle fall det handler om. Bestemor føler trang til å realisere seg selv, komme seg bort en tur etter langt ekteskap. 40 år og med tenåringsbarn, en kvinne tatt som en selvfølge av både mann og barn. Hun drar til Oslo, skaffer seg jobb på en bar og havner på konsert på Kalvøya med Frank Zappa. Vi snakker 1973.
Jeg var også på Zappakonsert på 70-tallet, men fem år senere i Oslo, og jeg var tenåring. Ikke mor og midt i livet. Jeg tror mange kvinner brøt litt eller mye ut på den tiden, det lå i tidsånden, kvinnefrigjøringen, man godtok ikke lenger den tradisjonelle kjønnsrollen. Kvinner ville noe mer.
Bestemor til jeg-personen, leide seg leilighet i fire uker i Oslo. Fire uker var planen, og fire intensive uker ble det. Hun blir raskt kjent med folk, og henger sammen med disse vennene og sjefen sin Kjell i baren hvor hun jobber, ganske ofte. Og de drar på Zappakonsert sammen. Bestemor aner nok ikke helt hvor kjent artisten er, og forviller seg bak scenen.
" - Jeg beklager, jeg..jeg... jeg…finner ikke noe toalett. Hun kan høre at stemmen ikke bærer.
- Du er bak scenen. Du har ikke lov til å være her. Toalettene ligger der borte. " (s.52)
Mer vil ikke jeg røpe.
Tine J. Sir som er debutant, har skrevet en søt og fin liten fortelling om en viktig epoke i en bestemors liv, og om kjærlighet. Hun får sagt mye på få sider. Enkelt, rent, klisjefritt, og driv nok til at jeg raskt ble fenget av historien og leste den ut på litt over en time. Og slutten ble jeg skikkelig rørt av. Anbefales!
Blogginnlegg med musikkvideo av Zappa HER
Ok start, men halvveis i boken la jeg den bort. Tørt og nesten litt barnlig skrevet. Terningkast 1.
Kjøpte denne boken med en gang jeg kom over den. Spennende tittel, men maken til flat og kjedelig lesning skal en se lenge etter. Styr unna.
Sist sett
