Hadde boka bestått av personkarakteristikker av mennesker innenfor popmusikkens verden og plateanmeldelser ville jeg utvilsomt gitt boken terningkast 6. Morrissey er supervittig, men det trekket fremkommer ikke nok i Autobiography.
Bunnpunktet til artistbiografier er som regel oppvekstskildringen. Avsnitt etter avsnitt fylt av mimring om dårlig råd og popstjernedrømmer er aldri noe som får pulsen til å stige. Autobiography er intet unntak, og jeg leste pliktskyldig denne delen uten noe glede. Og siden tar det aldri av. Det er misnøye med det meste. Jeg aksepterer at det er en del av pakken når man beveger seg inn i Morrisseyworld, men hele passasjen om rettssaken var bånn kjedelig og til tider for mye nag nag nag.
Menigheten vil sluke hvert ord. Autobiography er utvilsomt for spesielt interesserte.