Det er noe med underdogen, han eller hun som blir avskrevet av alle, men som på grunn av sin iherdighet, utholdenhet, ståpåvilje og med en dose hell trosser alle spådommer og kommer seirende ut. Det er ikke hver dag man ser sånt, noe som bidrar til den elektriske magien som får håret til å reise seg når man en sjelden gang blir vitne til noe slikt.
For det er virkelig sjeldent.
For min egen del har jeg ikke sett noe som har imponert meg siden Euromesterskapet i 2004 da Hellas vant hele mesterskapet. Siden jeg heiet på tsjekkerne, etterlot grekernes seir meg med en bitter smak i munnen, mye på grunn av anti-fotballen de spilte, men etterpå da jeg roet meg ned, kunne jeg ikke la være å beundre hva grekerne hadde prestert.
Som med sport, så også med litteratur, enda en del vil protestere at det er en forskjell. Ikke i min bok. Ikke alltid.
Fordi jeg leser så mange bøker og sampler så mange forfattere, blomstrer eller dør mitt forhold til en forfatter på et par bøker. Hvis forfatteren ikke klarer å fenge meg, vekke min interesse eller forsøker å drepe min leseentusiasme med tusen kutt ved å hengi seg til pretensiøst svada, unngår jeg hele forfatterskapet og går videre til noe mer givende. Verden er tross alt full av skribenter som ikke får meg til å lukke øynene og puste inn og ut for å overkomme instinktet til å kyle boka mot veggen.
Jon Øystein Flink tilhørte frem til et par bøker siden forfattere i denne kategorien, forfattere jeg avskrev som så dårlige og pretensiøse at jeg ikke ville bruke ett eneste minutt av livet mitt på å lese igjen.
Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her
