Bokelskere.no

En hyllest til naturen og det enkle livet på Agderkysten.

Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» — at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.

Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.

Lest januar 2021.

Rett og slett en av de vakreste bøkene jeg har lest.

Handling om livet som verdi i seg selv, blottet for materialisme og selvopptatthet. Nydelig!

En nydelig bok. Gabriel Scott bruker et herlig, poetisk språk.
Når jeg leser om Markus, får jeg nesten en assosiasjon til en mild utgave av Isak Sellanrå.

Jeg ble opprørt av å lese boka. Fiskeren Markus lever alene. Han lever enkelt og er et godt menneske. Så uteblir silda. Han sulter og blir syk, men får ikke hjelp. Gode Markus klager ikke. Han ser det vakre i naturen. Vakkert språk. Jeg likte boka godt.

Sjarmerende varm og jordnær

Den begynner så vakkert, og den avsluttes om mulig ennå vakrere. En sang om en tid, og et enkelt menneske som levde med i den uten å kreve noe. Melodien er vakkert mollstemt, men der er i grunnen ingenting å gråte over. Man må tingene som de kommer, uten å ta stilling til om livet er rikt eller ikke. Man kan lytte til denne boken, da hører man små bølgeskvulp mot den enkle farkost, måkenes evige klage, og stillheten omkring og i seg selv. Vemod ? Å ja!

Dette er hva jeg vil kalle lyrisk prosa. Velformulert. Ekte. Dyp menneskelig. Og ensomhet trenger heller ikke være så ille, særlig dersom en ikke vet om den.

Alle fortjener å lese dene boken. ( Kom for første gang ut i 1918! Men , stadig nye opplag er kommet til. Heldigvis.

Vakkert, vakkert, vakkert om takknemlighet!!

Selv om jeg var kjent med bokas klassikerstatus, tenkte jeg underveis at dette var da en koselig beskrivelse av et fiksersamfunn på Sørlandet for år siden - peronifisert gjennom Markus - men kanskje ikke direkte noe mesterverk. REMA 1000 sitt vellykkede slagord "Det enkleste er ofte det beste" lyste igjennom som bokas budskap, et budskap jeg i stor grad mener også er en del av mentaliteten i det norske folk, og som særpreger oss som nasjon.

Avslutningen av boka , endret totalinntrykket i betydekig grad i retning av mesterverkstatus. Det småkoselige og naivistiske preget gjennom hele boka ble avløst av et alvor -i fin harmoni med filosofien som gjaldt underveis - og ga det hele en ekstra dimensjon.

I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.

Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.

Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...

Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.