Bokelskere.no

Forfatterens selvbiografi om det å vokse opp som adoptert hos et ektepar som er alt annet enn konvensjonelle. Mannen i huset er forholdsvis fraværende, det er mye arbeid og overtid som må gjøres, så det er adoptivmoren som er mest i fokus. Hun er ikke helt A4 for å si det forsiktig. Det er tydelig at datteren ikke lever opp til hennes forventninger. Fru Winterson er dypt religiøs, men følger sin egen vei likevel. Hun er alt annet enn kjærlig. Ofte blir Jeanette låst ute over natten, eller nede i kullkjelleren når fruen i huset får en av sine raptuser.
Bøker er strengt forbudt, men heldigvis finnes det bibliotek. Og Jeanette leser og leser.
Verst av alt; hun forelsker seg. I jenter. Alltid jenter. Dette faller selvsagt ikke i god jord hos den troende mor, men Jeanette kan ikke noe for det, og hun flytter ut.
Som voksen bestemmer hun seg for å finne sin biologiske mor, selv om fru Winterson har sagt at hun er død.

Det hele er skrevet på en usentimental måte, og det er tydelig at leseren ikke får vite alle detaljer om den uvanlige oppveksten. Om det er for å beskytte seg selv eller leseren, vites ikke, men det er med på å trekke ned terningkastet for min del. Boka fikk meg ikke til å føle så mye som jeg trodde på forhånd. Likevel er det en god bok.

Sterk oppvekstbok som skildrer et spesielt mor-adoptivdatterforhold, i et religiøst samfunn. Virkelig verdt å lese, vanskelig å legge fra seg.

Forlaget siterer Eskil Skjeldal, Vårt Land; «... Dette er en vesentlig bok, og blir en av årets beste. Winterson målbærer et flammende forsvar for litteraturen som sivilisasjonens grunnlag ... Livet ga Winterson mye motgang og en enorm styrke. Det er styrken som treffer leseren hardest" Det sier jeg amen til etter å ha lest den. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken