Bokelskere.no

Spennende på typisk Jack Reacher-vis.

"Jeg tror at nittini av oss vokser opp og elsker leirbålet, mens én vokser opp og hater det. Nittini vokser opp i frykt for den hylende ulven, men én vokser opp og misunner den. Og jeg er den fyren." Vend aldri tilbake

Hver Jack Reacher-bok som ikke har klart å leve opp til de skyhøye forventningene jeg har til serien, har hatt høyst ett element jeg har kunnet peke på som det fatale svake leddet.

Enten var skurken(e) ikke truende nok, eller så tok bi-karakteren(e) og sidekicken(e) opp unødvendig mye plass, eller så brukte boka for langt tid til å suge lufta ut av rommet uten å levere nok kick med trusselen som materialiserte seg (se hele begynnelsen av «61 timer»). «Vend aldri tilbake», enda den er god, gjør seg skyldig i alt dette, noe som gjorde boka til litt av en frustrasjon.

Begynnelsen er likevel så gripende at man ikke ser skuffelsen komme. Vi møter Reacher idet han ankommer Nord-øst Virginia. Han er kommet for å møte kvinnen han snakket med i telefonen i «61 timer». Bare fordi stemmen hennes hørtes pen ut. Men når han ankommer kontoret til major Susan Turner, oppdager han at en annen har overtatt både kontoret og oppgavene hennes.

Mannen heter Morgan og er en typisk klatrer. Han er også en brannslukker, sendt for å rydde opp i rotet etter Turner. Og han er allerede godt i gang når Reacher, uvitende om at kvinnen han hadde planlagt å invitere på middag er arrestert for korrupsjon, tropper opp på militærbasen. Så blir det enda mer interessant; Morgan sikter nemlig Reacher for et mord han skal ha begått mens han fortsatt jobbet i militærpolitiet.

Uheldigvis for Morgan er Reacher ikke en som lar seg trampe på. Han er snar med å påpeke at den karrierebevisste løytnanten ikke har noen myndighet over ham, og han er sikker på at en siktelse for mord ikke bare faller fra blå himmel etter seksten år uten at det er krefter som vil rydde ham av veien.

Det siste er sant, men den første antakelsen ryddes raskt av veien når Morgan, med militærets interne regel-og-forskriftsbok i hånda, tvinger Reacher inn under sin myndighet; han blir gjeninnkalt til tjeneste.

Reacher lar seg selvsagt ikke tøyle militærregler, byråkrater eller de mektige kreftene som nesten usynlig ser ut til å manipulere alt og alle som var de marionetter. Han er villig til å gjøre det som kreves for å renvaske navnet sitt og Turners, og betale prisen- hva den enn måtte være.

Men er han villig til å ofre en annen for å nå sine mål? I de tidligere bøkene ville Reacher kanskje sagt at valget ikke var hans, men i denne-velvitende om at den han må ofre kanskje er et ukjent familiemedlem, blir han for første gang tvunget til å revurdere sitt liv og sin mentalitet som ensom ulv.

En god Reacher-bok er ikke god på samme måte som noen annen thriller. Det samme gjelder en dårlig eller skuffende Reacher-bok. Lee Childs bøker er så gode og har en slik spesiell plass i hjertet mitt i spenningssjangeren at han rangerer bare under John Grisham og Stephen King på lista mi over aktive favorittforfattere.

Så enda jeg er skuffet over «Vend aldri tilbake» fordi 1) skurkene ikke leverer og 2) fordi Turner-karakteren er langt slappere enn jeg burde være lov i en Reacher-bok, er jeg bombesikker på at den rager høyt over alle andre som ikke heter Grisham eller King til etternavn.

Det gjør treeren «Vend aldri tilbake» får av meg en langt mer relativ karakter enn ellers.

Hvilket vil si at jeg anbefaler den varmt.