Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Fantastisk bra, denne må du få med deg!

Romanens tema er hvordan det er å ha en narkoman søster. En storesøster som har betydd mye for deg og fortsatt gjør det. Som har elsket deg, men etterhvert elsker rusen mer enn deg. Du har enda et håp: at det er mulig å få søsteren din tilbake. En situasjon mange med narkomane pårørende kan kjenne igjen. Et sår historie fortalt på en stillferdig måte i poetisk prosa. Når jeg leser slike bøker tenker jeg at vi har tapt mye ved ikke å ha nynorsk som hovedmål.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

"Ikkje eit år til på denne måten, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg." Nok en lavmælt, men akk så sterk roman fra Marit Kaldhol.

Denne gangen er det rusomsorg og pårørenderolla som er tema. Hvem er det som skal gi omsorg til hvem - og hvem er det som trenger det mest?

Jenny er den, som da mor dør i en ulykke, blir omsorgspersonen både for sin blinde bestefar og for storesøster Solrun som er rusmisbruker. Historien til Jenny blir fortalt i korte, vare tekster. Sammen forteller disse tekstene Jennys og familiens historie. Far er ikke til stede. Det er nok han som er i Lódz. Selv er Jenny student, men det er ikke mye hun får gjort på høgskolen når hun må ta seg av de andre i sin lille famile. Det er ikke det ekstra arbeidet som er det mest tyngende; det er bekymringen. Hvor lange kan bestefar Olvar bo hjemme før han setter fyr på huset? Og hvor er Solrun? Vil hun som trekkfuglene finne veien hjem? Vil Jenny selv klare studiene? Samtidig må Jenny bearbeide mye sorg. Sorgen over mor som ble borte så brått. Far som ikke er der.

Marit Kaldhol har skrevet ei nydelig bok om et sårt tema. Troverdig og gjenkjennbart beskriver hun hva en omsorgsperson kan oppleve.

Jeg kan bare anbefale den på det varmeste.