Bokelskere.no

For noen år siden leste jeg et utdrag av et intervjue med en forfatter (jeg husker dessverre ikke navnet hans) der han snakket om hva vordende forfattere ikke bør gjøre. Et av rådene han kom med streifet meg mens jeg leste Oliver Opheims " Mann går på bar". Forfatteren (i intervjuet) sa at enhver som ønsker å engasjere sine lesere, spesielt hvis du er fersk, bør unngå å skrive om karakterer som ønsker å begå selvmord. Han mente at vanlige lesere sjeldent ville investere tiden og energien sin i historiene til slike karakterer.

Som med det meste er det selvfølgelig unntak, og ovennevnte forfatter sa at de eneste gangene slike karakterer kunne og burde tolereres, er når historien deres hadde en politisk dimensjon (kamikaze-flygere, selvmordsbombere o.l.) eller en moralsk dimensjon ( hjelp til selvmord).

Hovedkarakteren i Oliver Opheims er en middelaldrende mann som kaller seg selv Johan Olsen. Forhenværende litteraturstudent, forhenværende blivende forfatter. Nå er han sykmeldt og bruker dagene på å deppe over at han fortsatt ikke har utgitt noe. Han vurderer å begå selvmord ved å henge seg i leiligheten der han bor, men blir distrahert.

En dag treffer han ei Isabel på den lokale baren. Hun er i tjueårene, har en diffus og tragisk bakgrunn og en interesse for "litterære" typer. Ikke lenge etter at hun ligger med han i alkoholtåke, tropper hun foran bygningen der han bor, og snart bor hun sammen med han. Han får livsgnisten tilbake. Men det går ikke lang tid før det skjærer seg.

Etter mange år som leser så har jeg i de siste årene kommet frem til at jeg virkelig ikke liker bøker som 1; handler om karakterer som studerer eller har studert litteratur, 2) karakterer som ønsker å begå selvmord, og 3) karakterer som vandrer gjennom historier hvor nesten ingenting skjer.

Bøker som handler om for eksempel den siste gruppen, kan sammenliknes med stillbilder. Av og til er det fint å se på slike, men de vil sjeldent holde på oppmerksomheten din og de er sjeldent like minneverdige. Dessverre faller debutantboka til Olav Opheim i denne kategorien.

Uten at jeg skal generalisere i altfor stor grad, vil jeg si at for mange norske forfattere er opptatt av å skrive stillbilder mellom to permer i stedet for å fortelle en historie med plott og omveltninger som griper. Jeg tror det kommer av at en del i kultureliten opplever slike historier som svulstige og bombastiske. Bedre heller å skrive side opp og side ned om hvordan det lukter i gatene, øl smaker, pissoaret lukter,alkoholister sjangler og kjærestepar vandrer i sommersola.

Det finnes sikkert de som setter stor pris slik litteratur. Jeg er ikke en av dem.

Dette ble dessverre en nedtur. Sammenligningen med En mann ved navn Ove, som forlaget har trykket på omslaget, holder ikke stikk. Det er mulig historiene i seg selv har noe til felles. En mann i livskrise, klar til å ta repet fatt. Noe sånt. Men språket, fortellerstemmen og dramaturgien er svært langt unna Fredrik Backmans suksesroman. Sånn sett gjør kanskje forlaget den unge forfatteren en bjørenetjeneste ved sammenligningen?

Det største problemet med boka er at dette ser ut til å være et litt for raskt arbeid fra forlagets side. Jeg sitter med følelsen av at forfatteren og boka kunne og burde fått litt mer hjelp og at det burde vært gått flere runder før denne historien ble trykket som bok.

Om du ønsker å lese mer, har jeg skrevet en noe mer omfattende omtale på min blogg.