Sterk avslutning på Trilogien.
Vi får vite mer om Asle og hans skjebne. Særlig følger vi Alida som på sin desperate leting etter Asle møter Åsleik som tar seg av henne på sitt – etter min tolkning – utspekulerte vis. Alt i alt en kort, intens historie, godt fortalt.
Ikke spesielt fengende historie, lett og lese og lett å henge på.
Trilogien er sterk og intens, spesielt skrevet , til tider veldig lyrisk og poetisk, og med en annerledes bruk av tegnsetting, som i en diktsamling kanskje, suggererende og rytmisk i sin form, litt mystisk og uhyggelig, trist og dyster, mørk, selv om kjærlighetshistorien i seg selv er vakker.
Mitt blogginnlegg om hele trilogien HER
"Kveldsvævd", Jon Fosse
Det gjer noko med ein, å lesa Jon Fosse altso. Han skriv så detaljert, repeterande og stilfullt, men framleis sakte og so ope - so sakte og ope at dine eigne tankar får tid til tenkje kva som kanskje skjer før det skjer - eller ikkje. Og eigne tankar kan ofte være vel so dramatiske eller romantiske som dei store forfattarar sine. Jon Fosse er dramatikar, og det er det som er greia her, i tillegg til språket sjølvsagt. Han får deg på fortellinga med heile deg. Sånn var Fosse i alle fall for meg den meste av stunda i alle disse tre bøkene som tok føre seg svært mykje om livet, kjærleiken, mørkret og døden.
Kveldsvæv er forresten eit gamalt uttrykk for når blomane lukker seg og tar kvelden.
Ønskjer med dette alle ein god kveld vidare.