Denne romanen er virkelig et lite stykke mesterverk. Både språket og karakterene fenget meg. Boken har veldig korte kapitler og er skrevet i en lyrisk form. Hvert kapittel er formet som et dikt. Boken tar opp et litt ømtålig tema. En jente ved navnet Judith mister talens bruk etter å ha blitt mishandlet. Hun vender tilbake til landsbyen hun har vokst opp i etter å ha vært forsvunnet i to år. Landsbyboerne, inkludert hennes egen familie, tar henne ikke imot med åpne armer. For dem blir Judith en trussel og et symbol på et tabulagt område. Vi følger Judith på en liten reise der hun kjemper både en ytre og en indre kamp for å bli hørt, til tross for at hun ikke har en «stemme». En vakkert skrevet bok med mange gode refleksjoner som peker på sosiale konvensjoner og hva et menneskes plass i felleskap har å si for ens identitet.