Bokelskere.no

Selv om en har et klart og godt budskap ispedd en og annen livsvisdom blir det ikke nødvendigvis en god bok. Jostein Gaarder brenner for klimaet i sin nyeste bok Anna og jeg har lest og blitt skuffet.

Anna er ei 16 år gammel jente som er opptatt av klima og miljø. Hun foretar en slags reise (inni sitt eget hode, eller?) inn i fremtiden der hun møter sitt eget oldebarn, Nova. Jorden har fått en ny sjanse og Anna føler det hviler på hennes skuldre å få de omkring seg til å ta ansvar.

Allerede her viser bokens første svakhet seg tydelig – historien er ikke god, den er kronglete og vekker lite interesse hos meg. Allikevel finnes det gode poeng, morsomme forslag til løsninger og smarte tanker om både klima og mennesket i Gaarders bok.

"Er det noe du er redd for, Anna?" Hun svarte straks:
"Global oppvarming."
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
"Hva var det du sa nå?
Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Jeg lar meg sjarmere av beskrivelsene av vår egen tid og dumheten vi viser. Gaarder selv kaller Anna et kampskrift. Til tross for at det gjør at han har gitt seg større rom for laber kvalitet, er det trist å se fra en forfatter som vi vet kan så mye bedre. Å skape magiske univers og fortellinger har jo nettopp vært hans styrke og det er nok fler enn meg som er skuffet. Et sterkt budskap til tross, det hele burde vært mer subtilt og kunne fått mer slagkraft av å bli sagt “mellom linjene”, for det er vel ingen tvil om at det er en pekefingeren som rettes rett mot oss her?

"Tippoldefaren min reiste med dromedarer. Oldefar kjørte en Mercedes, og farfar fartet verden rundt med en jumbojet. Men nå reiser vi med dromedarer igjen."
Han ser ettertenksomt på henne og legger til:
"Oljen ble en ulykke for landet mitt. Vi ble rike i en fei, men nå er vi fattige. Hvordan kan vi være rike når vi ikke lenger har noe land det går an å bo i?"

Gaarder har en meget klar agenda med sin bok, og det ligger allerede i bokens tittel. Fabelen er som sjanger en historie som skal virke både belærende og refsende, men pakket inn i en underholdende fortelling. Pekefingeren er i alle fall tydelig i denne boken, men for at man skal være med på Gaarders budskap krever det en bedre historie. Jeg savner også et høyere tempo, som særlig ødelegges av avsnittene med Nova. Dessverre blir dette et kampskrift som forsvinner på grunn av dårlig gjennomførelse. Selv om tankene man gjør seg er både riktige og viktige når det sjeldent særlig langt om det formidles i en haltende måte som det gjøres her.

Spørsmål om global oppvarming har faktisk ikke så mye med synsing å
gjøre. Enten har man lært og forstått, eller man lever i uvitenhet

Min originale omtale av Jostein Gaarders bok Anna. En fabel om klodens klima og miljø ble publisert på min bokblogg Kasiopeiias bøker 17. april 2013