Viser 1 til 9 av 9 omtaler
Oppfølgeren til Verdensmestrene. Vi har forflyttet oss til 90-tallet, og historien spenner videre rundt Lars og Hauk fra Gulleråsen som nå studerer og jobber.
La det ikke være noen tvil, jeg er en stor tilhenger av Henrik H. Langelands bøker. Han er flink til å beskrive personligheter i dybden, og på en sånn måte at hårstiler og datidens trender kommer tydelig til uttrykk. Hauk og due er en mye kortere bok enn Verdensmestrene, og konsentrerer seg om færre personer. Likevel er Hauk og due en fin og sterk oppfølger. Jeg hadde gjerne sett at det ble flere bøker i denne serien.
God tidtrøyte på biltur, men savner intensiteten fra Verdensmesterne. Strålende skildringer av personene, blir virkelig kjent med dem. Fascinerende med vestkantmiljøet.
Andre bok om guttegjengen fra Gulleråsen. Ti år har gått siden sist, og 90-tallet har såvidt begynt. Lars flytter sammen i kollektiv med Nico og Marius, og så dukker Hauk opp. Ingen har sett ham siden han plutselig forsvant fra klassen i niende. Lars er nysgjerrig på hva som skjedde den gangen, men ingen er særlig meddelsomme, men en Meltzer gir seg ikke så lett!
Nok en god bok av Langeland, og jeg gleder meg allerede til å følge gjengen videre, for det må da komme mer???
En ny veldig bra bok av Langeland denne fortsettelsen av Verdensmesterne. Ser endel klager på at endel av personene/historiene fra første bok er kuttet ut, jeg synes dette bare er en fordel da fortellingen om Lars og Hauk med familie og venner er det mest interessante. Boka blir dessuten mer konsentrert enn den første, som var veldig springende mellom de forskjellige storyene. Gleder meg veldig til neste oppfølger.
Herlig oppfølger av Verdensmestrene!
Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.
Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.
Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!
Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.
Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:
"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."
Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!
Jeg likte Verdensmestrene svært godt, men ble skuffet over oppfølgeren Hauk og due - den bærer altfor mye preg av å være mellombok (før den bebudede 3. boken...), det vil si at den føles som et mellomspill. Den er ikke en hel bok som kan "kan stå på egne bein". Men jeg gleder meg til neste bok :-)
Når man venter på en spennende fortsettelse kan det lett gå galt! Her klarer ikke Henrik Langeland på noen måte å fortsette med det drivet jeg opplevde i "Verdensmestrene". Boka er lettlest og har forsåvidt et godt språk. Men selvom Lars og Hauk fortsetter sitt vanskelige forhold her, faller hele bunnen ut for meg! Dessverre! Dessuten er de andre personene som gjorde "Verdensmestrene" så spennende helt perifere. Noen av dem er faktisk borte. Vi hører ikke noe mere om dem. Jeg er dessverre sørgelig skuffet og føler meg nesten litt lurt som har gått i 2 år og ventet på denne fortsettelsen.
Konsentrert, trist, morsom og drivende. Hauk og due følger opp verdensmestrene på en overbevisende måte. Der forløperen tegnet opp det store bilder, kan Hauk og due konsentrere seg om detaljene, og de er mange og finurlige. Utrolig spent på hvordan forfatteren/kapellmesteren følger opp denne lille perlen.
Sist sett
