Bokelskere.no

Handlingen i denne boka finner sted i uka etter drapet på president John F. Kennedy i Dallas, Texas den 22. november 1963. Arne er 12 og et halvt, og må plutselig forholde seg til noe han ikke egentlig vet hva er. Han bor i en blokkleilighet litt i utkanten av Oslo, og befinner seg fysisk milevis fra USA og psykisk milevis fra alt som heter storpolitiske konsekvenser. Allikevel lekker nyheten om drapet gradvis inn i livet hans, og han vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. På skolen er frøken litt annerledes. Stillere, liksom. Pappa følger med på nyhetene. Mamma sukker “stakkars Jackie”. Er det lov å ha det gøy når presidenten har blitt skutt?

Lunde tar egentlig her for seg et tema som jo er rasende aktuelt: hvordan kan barn forholde seg til store nasjonale og internasjonale hendelser. Det første jeg selv tenkte på var alle barna som måtte forholde seg til 22. juli, det er ikke vanskelig å dra den linjen fra Lundes bok til virkeligheten. Det skjer store ting hele tiden. Soldater som dør, selvmordsbombere, sultkatastrofer, naturkatastrofer, sykdomsutbrudd, kidnappinger, diplomatiske kriser. You name it. Vi voksne har jo vår måte å forholde oss til det på, men for barn er det annerledes. Er det lov å også være barnslig og leken når de voksne sitter der og ser så alvorlige ut? Når selveste presidenten er død?

Men fortsatt hadde han Lises kyss i seg, selv om det var mange timer
siden, og i badstua etter løpingen var Arne den som greide å sitte
lengst, på øverste benk, etter at de hadde slengt øse på øse med vann
på de varme steinene. Og da de kom ut fra klubbhuset med treningstøyet
i vesker over skulderen, fortsatt varme og dampende i kroppene og røde
i ansiktene, sto det flere jenter der ute i mørket og vasset og
tråkket rundt i halvveis stivfrosne blader fra det store lønnetreet,
og blant dem som sto der, var Lise. Lyset fra den lille utelampa lyser
mest på Lise, tenkte Arne. På hjemveien tulla han med at han hadde
sklidd inn i skiltet, og alle lo, og Lise lo høyest av alle, og
latteren hennes falt som stjernestøv ned over ham.

Arne synes det er vanskelig. Han får dårlig samvittighet ovenfor presidenten og Jackie fordi han glemmer å tenke på dem; fordi han tenker på at han elsker Lise. Fordi han tenker på å lage kjelke med Kjell. Fordi han ikke har lyst på nye skistaver til jul, selv om hans har blitt for små. Og han gjør ting han egentlig ikke trodde at han kunne gjøre. Hvorfor rappet han to sigaretter fra mamma? Han hadde jo aldri gjort det før? Og hvorfor fikk han det for seg å stjele noe helt trivielt? Han er jo egentlig en snill gutt. Hvorfor er den vanlige skituren med pappa klein?

Jeg synes Lunde tar for seg temaet på en god måte. Det er egentlig noe jeg i allefall ikke tenker så altfor mye på (det hadde jeg kanskje gjort om jeg hadde hatt barn), men det er så absolutt en reell problemstilling, enten vi befinner oss i 1963 eller 2012. Uka etter presidentmordet er jo på de fleste måter en helt vanlig uke for Arne. Men noe er annerledes. Hva av handlingene hans som kan krediteres til at han er på vei inn i tenårene, og hva som kan koples til presidentmordet er ikke nødvendigvis klart, men denne uka sammenfaller med uka Arne nølende beveger seg inn i tenårene.

Språklig gjør ikke forfatteren så mye ut av seg, og det funker veldig fint. Nøkternt og tidvis poetisk – ikke noe overflødig, og ikke noe mangler. Dette var en behagelig bok til ettertanke, og jeg tør påstå at den passer minst like mye til voksne som den gjør til barn. Jeg tror forøvrig at dette er en bok som kan appellere til dere som husker 60-tallet. Tror nok det er mye nostalgi å hente her!

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Presidenten i verdens mektigste land myrdes. Verden stopper litt opp ved en slik hendelse. De voksne ter seg annerledes, snakker litt lavere, alvorligere. Man vet ikke helt hvordan man skal forholde seg. Verden rystes, livet blir aldri mer det samme. En perifer hendelse påvirker langt utenfor landegrensene. Man blir mer oppmerksom, lever mer. Man kjenner litt ekstra på følelsene sine, holdningene sine, revurderer sine interesser.

Alt dette mens man forsøker å finne ut av seg selv. 12 år. Ikke lenger barn, men heller ikke riktig ungdom. Hvordan skal livet leves? Hvem er man, hvor er man?

Vi følger Arnes gradvise løsrivelse fra moren mens han knytter stadig nærere bånd til far og kamerater. Hovedpersonen er en populær gutt. Han har mange venner, et stabilt og godt hjem, og jentene flokker seg rundt ham. Arne forstår det ikke helt, for inni seg er han ikke sikker på noen ting. Han vet ikke helt hvem han er eller hvorfor han er slik, og mest av alt skjønner han ikke hvordan han skal takle alle de rare følelsene som strømmer på hver gang han er i nærheten av Lise. Hvor kommer alle disse sommerfuglene fra? Hvem og hva bestemmer hvordan man blir sammen med noen? Kan jenter og gutter være bare venner? Og hvordan skal man egentlig forholde seg til hverandre?

Det er så mange spørsmål, så mange mysterier og så få svar. Arne famler litt i halvmørket. Modningsprosessen blir forsterket, understreket, av de ytre hendelsene rundt presidentdrapet. Mye skjer både i kropp og sinn, samtidig som man må lære å tilpasse seg nye sosiale regler og relasjoner.

Uka etter er et fint alternativ til de sedvanlige gutteromanene. Her er det befriende fritt for ildsprutende drager, halvkriminelle outsidere, usynlighetskapper, nær-døden-opplevelser og kung fu-spesialister. Ikke en gang fotball er nevnt med et ord. Det nærmeste vi kommer er en sammenknøvlet innpakkingspapirball og en lokal idrettshelt.

Man skal være temmelig blind om man ikke evner å se nytteverdien, tross enkelt språk og tema. Foreldre - det sier seg selv. Jenter kan ha glede av å lese boken for lettere å forstå guttene i deres omgangskrets. Gutter kan ha glede av boken for å tørre å ta sine følelser på alvor. - Man trenger ikke være tøffest i verden. Alle er usikre. Ingen er helt alene. Vær den du er, ikke det andre forventer at du skal være.

http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2012/09/uka-etter-av-stein-erik-lunde.html