Bokelskere.no

Prisbelønt for 50 år siden, men fortsatt hyperaktuell.

Enquist går av og til i nitid detalj inn på enkeltskjebner som historien etter hvert har trukket et slør over. Likevel er denne tjukke boka svært så aktuell. Det skyldes at Enquist setter utleveringen av de baltiske soldatene til Sovjetunionen i 1946 i sammenheng med Sveriges tvilsomme behandling av flyktninger og asylsøkere før og under 2. verdenskrig. Han er også opptatt av hvordan disse flyktningene ble kasteballer i svensk politikk og blant folk flest i fredsåret 1945. Sånn kan leseren lett trekke linjer til norsk asylpolitikk i dag. Hvor ofte sender UDI/UNE mennesker til en uviss skjebne i sine opprinnelsesland?

Men selv om Enquist går grundig til verks for å dokumentere historien om utleveringen, inntar han selv en tvetydig posisjon. Det kan virke irriterende, men tillater også plass for ulike synsvinkler og forklaringer. Det gir driv til framstillingen, demper trangen til moralisering og utfordrer leseren. Samtidig virker det underlig at Enquist på den ene side kan beundre den mest konsekvente blant de sosialdemokratiske tilhengerne av utlevering, Ernst Wigforss, mens utenriksminister Østen Undén – som oftest måtte forsvare regjeringens utleveringspolitikk – blir framstilt som taperen.

Enquist unngår å argumentere juridisk; både FNs og Europarådets menneskerettserklæringer er kommet til etter 1945. Selv synes jeg det er mest opprørende at regjeringen ikke tok det minste hensyn til at mange av balterne hadde kone og barn i god behold i Sverige eller Tyskland. Mange fikk aldri se sine familier igjen.

Boka er klassifisert som dokumentarroman, men kan like gjerne ses på som et eksempel på New Journalism som amerikanske forfattere populariserte på 1960-tallet. Det er verdt å merke seg at boka ble først utgitt i 1968, 23 år før Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater igjen.