Ellisif Wessel. Oi - for en dame! En godt skrevet bok om en av de mange kvinnene som har vært med på å påvirke samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag. Hun kjempet på mange fronter og følte all fattigdommen, urettferdigheten og alle lidelsene hun så på kroppen. Hun må ha vært usigelig sterk for midt oppi det hele rammes hun av en rekke personlige tap, både i form av at livet går sin gang og i kjølvannet av nettopp kampen, eller kampene hun kjemper. Bør leses, både ut fra økt innsikt i hvordan kampene artet seg, hvordan styresett og politikk var på denne tiden men også for å lære mer om hvordan livet lengst nord i Norge var rundt århundreskiftet mellom 18- og 1900-tallet.

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.
Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?
Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her.

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.
Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.
Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.
Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:
Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!
Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.
Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.
Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose når han er elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.
For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg, skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere.

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Er republikaner. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. Slik kunne jeg fortsatt i det evinnelige. Takk til Ellisif!

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Denne boken burde vært pensum på skolen. Noen har ofret mye for at vi har ett godt og trygt arbeidsliv i dag. Fantastisk roman av Cecilie Enger.

Ellisif Wessel - rebell og foregangskvinne

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem!