"Hva fikk deg til å slutte som advokat?"
"Et grovt tilfelle av rettferdighet." Betongblondinen
Dukkemakeren, en sadistisk seriemorder, herjer i Los Angeles. Men det er ingen ramaskrik, siden ingen av ofrene er fra den respektable siden av samfunnet. Ikke at det har noe å si for Harry Bosch og etterforskergruppen som er satt til å ta morderen. For dem handler det om å gjøre jobben sin.
For ledelsen derimot, handler det om statistikk, oppklaringsprosent og politikk. Ærgjerrigheten har ikke tatt ferie bare fordi likene hopper seg opp og etterforskningen står på bar bakke. Men den går på hvilemodus, hovedsakelig fordi Dukkemakerens ofre alle har vært sexarbeidere; aktive og mindre aktive pornoskuespillere og prostituerte.
Et dusin lik er likevel et dusin lik, og sensasjonelle og dårlige overskrifter er aldri særlig hyggelige. Særlig ikke for en politietat som LAPD, som ennå ikke har kommet over Rodney King-affæren og opptøyene som kom i etterkant og svidde ned deler av byen.
Det er derfor gjennombruddet, når det kommer, ses på som en liten manna fra himmelen.
En av nattens kvinner ringer etterforskergruppen og forteller at hun nettopp har flyktet fra morderens hus. Fordi det er midt mellom skiftene i politihuset og Harry Bosch er den eneste som vokter tipstelefonen, er det han innringeren snakker med. Deretter gjør Bosch noe skjebnesvangert: i stedet for å be om støtte, velger han å tross de interne reglene og kjøre et sololøp.
Kort tid etter ligger Norman Church, en trettini år gammel tobarnsfar, død i sengen sin. Skutt av Bosch. I rapporten han senere skriver og i samtalene med sine overordnede står Bosch fast på at Church var Dukkemakeren, at han trosset ordrene om å ikke røre seg og at han strekte seg etter noe Bosch trodde var et våpen.
At det bare var tupéen, er det for sent å gjøre noe med. Og siden drapene stanser, er ledelsen sikre på at Bosch huket den rette. Resten kan ingen vite noen noe sikkert om, siden ingen andre var der som kan motsi det.
Ikke på fire år.
Da begynner det ikke bare å regne. Da høljer det ned.
Først blir Bosch saksøkt av enken til Norman Church i en sivil domstol. Påstanden er at Bosch skjøt en ubevæpnet og uskyldig mann i sengen, og at ledelsen i politiet feiet hendelsen under teppet. Suspensjonen Bosch fikk blir revet i fillet som et hån mot offeret og dets familie, og som nok et bevis på at Los Angeles politiet beskytter sine egne.
Bosch holder hodet kaldt. Han er ikke i tvil om at mannen han skjøt var Dukkemakeren, uansett hva enken måtte tro om mannen sin. Og enda han skulle ønske at drapsmannen fikk sin dag i retten, har han ingen dårlig samvittighet for at han kortet ned på prosessen. Han er også beroliget av at det faktum at det ikke er han som må betale eventuell erstatningssum som enken må bli tilkjent, siden han var i tjeneste da skyte-episoden skjedde.
Men pipen får en annen lyd ganske raskt når ledelsen gjør det klart at det vil være umulig å ha ham blant sine rekker hvis han blir dømt. Bosch trenger ikke en gang å spørre for å vite at dette er den institusjonelle refleksen etter Rodney King-saken; bedre å gi offentligheten inntrykk av at LAPD gjør det rette ved å ofre hans karriere på alteret, i stedet for å foreta gjennomgripende reformer.
Som ikke det var nok, treffes Bosch av et annet og kraftigere slag; politihuset får et anonymt tips fra en som påstår at han er den egentlige Dukkemakeren. For å bevise sannheten i påstanden, forteller tipseren om hvor politiet kan finne et av Dukkemakerens ofre; en kvinne begravet i betong.
Enda advokaten hans vil at han skal fokusere på rettssaken, velger Bosch å pendle mellom rettssalen og etterforskningen. Og for hver dag som går i både rettssaken og i etterforskningen, blir Bosch mer og mer urolig over at han kanskje har gjort sitt livs største tabbe; drept en uskyldig mann.
Hvorfor du bør lese den
"Betongblondinen" leverer så til de grader: den er spennende, intrikat plottet, humoristisk og har en av de beste finalene jeg kan huske å ha lest i en Connelly-bok. Men det er ikke hovedgrunnen til at den nå er en av mine favoritter av Connellys bøker.
Personlig liker jeg den så godt fordi den, kanskje mer enn en annen Connelly-bok, leverer på sin kommentar om de politiske og samfunnsmessige kreftene som virker inn på politiarbeid i LAPD. I dette tilfellet hvordan Rodney King-saken endret hva det vil si å være politimann i byen.
Det betyr ikke at den dveler ved det politiske, eller at du må være interessert i det for å lese boka. Langt ifra. Men du vil sette større pris på den om du allerede er overbevist om at politiarbeid, som det meste annet, handler om noe mer og av og til annet enn å opprettholde loven.
Anbefales sterkt!
