Viser 1 til 1 av 1 omtaler
Debutromanen til årets vinner av Havmannprisen (2024) er en spesiell og særegen sak. Her følger vi Maximilliam, eller Milli som han selv foretrekker å bli kalt, gjennom en rekke mer eller mindre fæle opplevelser. Skrede er enormt leken språkmessig, og her finnes enderim "en masse" og vokabularet er godt over gjennomsnittet "fargerikt". En femteklassing som høres ut som en LSK-supporter i femtiåra bidrar til at man får en slags "distanse" til elendighetene Milli får erfare, men allikevel har boken nok emosjonell kraft til at denne distansen blir brutt ned utover i boken.
Neppe en bok for alle, men jeg syntes den var både morsom og rørende i all sin absurde og galgenhumoristiske prakt.
Sist sett
