Bokelskere.no

«Jeg kan ikke skrive et ord til en novelle eller en roman før jeg har
åpningen klar. Selve åpningssetningen må åpenbare seg for meg før jeg
kan begynne, selv om jeg skulle ha omfattende ideer om handlingen for
øvrig. Jeg regner det som en slags merkverdighet, kanskje med snev av
tvangspreg. Men ikke direkte hemmende. Jeg har skrevet mange bøker.»
(171)

Det er sjelden en novellesamling klarer å gjøre stimulere hjernen min på en helt ny måte. «Den elektriske skogen» gjorde det; den vekket en helt ny type undring i meg, for skriveprosessen, for hvor stor del av seg selv enhver forfatter og leser tar med seg inn i en tekst, hvordan deres opplevelser overlapper/går inn i hverandre, og hvor mye vi forandres av selve skapelsen av verket og lesningen av den. Sistnevnte kan sammenlignes med et måltid; hvor mange næringsstoffer har kroppen min tatt opp i seg? Hvor mye innsikt har sjelen min konsumert fra disse sidene?

«Noen historier har alle nødvendige ingredienser i seg, men mangler en
forteller. Noen fortellere mangler en historie.» (45)

Det er altså novellesamlingen som helhet jeg vil hylle. Hvis jeg hadde lest novellene hver for seg og utenfor samlingen eller i en annen rekkefølge tror jeg ikke de ville gjort like mye inntrykk på meg. Den siste novellen her, «Den elektriske skogen», klarte faktisk å pensle helt ny innsikt over de tre foregående novellene på en måte jeg ikke kan sammenligne med noe annet verk. Da jeg nærmet meg slutten av den novellen, satt jeg med en følelse av at jeg leste et mesterverk.

«Leonardo da Vinci triumferte over sin erotiske frustrasjon ved å
sublimere denne energien til et kunstnerisk uttrykk. Styrken i kunsten
sier noe om hvor uoverkommelige disse frustrasjonene må ha vært for
geniet.» (13)

Jeg pleier å skrive notater underveis i lesingen for å huske mer av innholdet og reflektere over det, grundig og møysommelig, i etterkant. Da får jeg klarhet i alle tankene og følelsene mine til anmeldelsen, som på en måte kan kalles en fortelling i seg selv. (Betyr det at jeg også er en forteller nå?) Det er vanskelig å forklare hvordan verket som helhet gjorde såpass sterkt inntrykk på meg, men la meg få prøve her mens jeg går gjennom alle novellene og kommer med refleksjoner og representative sitater underveis.

«En stor filosof, den største, tror jeg, sa en gang at det eneste han
visste var at han ikke visste noe. Så klok er jeg ikke og jeg vet
ganske mye. Men akkurat denne historien lurer jeg på.» (8)

I den første novellen, Åkerspøkelset (terningkast 3), er fortelleren en 73 år gammel dødssyk mann som mimrer om en tid da han var ung. Han reflekterer rundt tider som forandrer seg, om en tid uten Internett (med stor I), og om et mysterium på en åker. Mysteriets ringvirkninger på omgivelsene og menneskene rundt kan ved første øyekast virke overfladiske og ubetydelige, men nysgjerrighet vokser til fascinasjon idet de prøver å bortforklare fenomenet. Det vokser til overdrevne skrøner når de vil imponere. Til sagn og myter når de lar fantasien løpe løpsk, og til eventyr eller mareritt når de ligger i sengen og drømmer om inntrykkene, som flyktige, men sterke minner. Er det marsboere? Trollringer? Heksenes eldgamle ofringsritualer? Spøkelser som leter etter sine kjære? Fenomenet trekker til seg flere, mens livet ellers går sin vante gang, og mot slutten åpenbarer det seg en trengsel fra det dypeste stedet i oss alle.

Det ble av og til litt kjedelig med mye tilsynelatende unødvendige detaljer, og så ble det for mye hverdag og få filosofiske betraktninger og følelser. Men så skjer det noe uvanlig underveis, noe hemmelig bittert og søtt. Det mellom linjene ble synligere og tok mer plass senere, og da ble beretningen livsbejaende i etterpåklokskapens lys.

«Jeg opplevde mye merkelig på den tida, og det endret meg. Jeg så ikke
den flygende hollender eller spøkelser eller noe sånt, det er ikke det
jeg mener. Kanskje trodde jeg på det ei tid. Ja, antakelig. Det var så
mange historier. De fleste av dem sikkert usanne, eller bare delvis
sanne. Men kanskje er ingen historier egentlig sanne. De blir fortalt
ut fra hukommelsen til en enkelt person. Og hukommelsen er ingen
trofast venn.» (32)

Det mesterlig subtile er at forfatteren plasserer denne novellen i det dypeste nivået av ditt minne av samlingen, og da blir den en del av din underbevissthet ved videre lesing.

Én brikke settes altså på plass. Grunnlaget.

Ta nå i betraktning følgende observasjon: Enhver skjønnlitterær tekst kan bestå av ulike narrative (diegetiske) nivåer; fortelleren kan befinne seg utenfor eller innenfor hovedfortellingen, og det neste nivået oppstår hvis for eksempel en karakter forteller en ny fortelling. Dessuten befinner det seg en implisitt forfatter og en implisitt leser av teksten. Hvilke meninger kan tildeles den implisitte og den virkelige forfatteren? Hva er det som blir fortalt til den implisitte leseren? Hva blir kommunisert til den virkelige leseren, til meg og deg? Dette er verdt å merke seg når fortelleren er upålitelig – som jo er et utbredt, men spennende virkemiddel. Hva om en av de andre implisitte aktørene er upålitelige, da? Og hva om den virkelige forfatteren eller jeg som leser, blir upåliteliggjort? Er det i det hele tatt mulig? Hvis det er mulig, ligger det en høyest reell, men undervurdert makt i det usynlige som trekker i trådene på deltakerne, og en avmakt hos tilskuerne.

«nå bodde han dypt inni organismen, nærmest skjult, og selv om stemmen
hans ville forbli intern, ville den påvirke til endringer i det
eksterne.» (107)

Den andre novellen heter Birkebane (terningkast 3) og er en oppvekstskildring fortalt gjennom en slags aggressiv tankestrøm (veksling mellom autoral forteller og indirekte tale). På baksiden av boken står det at en gutt «oppdager at menneskene han omgir seg med egentlig bare er én ting. Fiender.» Det er imponerende stor forskjell mellom denne novellen og den første. Forfatteren har gjort seg flid med stemmen og tonen og det idiosynkratiske språket til hovedpersonen, som for øvrig er sinna, såra, voldelig, vanskelig og uforutsigbar. Men jeg får sympati for han og for alt han gjennomgår. Spesielt fordi at han er en tenåring i en overveldende verden der utenfor og inni seg selv. Språket gjenspeiler hans vesen perfekt: like omskiftelig, brutal og overveldende. Følgende utdrag er et god eksempel på det.

«Birger. han sa navnet høyt for seg selv hjemme, smakte på det. Hardt
og kantete, som en terning av jern. Han spytta det ut, Bir-ger, med
nevne knytta og metallsmak i munnen, og Birger daua hundre ganger den
høsten. Han gikk opp i brann med hele bygningen først, skreik og ropte
på hjelp mens det brant i kjøttet hans og han løp rundt der inne fra
den ene brennende veggen til den andre og smelta på veien og daua
vrælende i en dam av seg sjøl. Han gikk rett ut i veien en gang og
blei smadra av en lastebil som kom forbi i hundre. Tenna hans blei
finni oppe i klokketårnet på kjerka. Han daua da Pluto sneik seg opp
bak han og drønna til det tomme apehuet hans med jernrøret med
tjæreteip i håndtakenden. Han ramla i elva og kunne ikke svømme, og
Pluto dytta han ut fra bredden da han klarte å kave seg dit. Under
beltene på en gravemaskin, hele den misfostra kroppen hans gnudd til
rottespy mot asfalten. Under en lastebil. Brann. Det gikk rundt i det
samma og ingenting hjalp, og så måtte tankene om detta lande et sted i
denna verden og det var en skuffelse: Hver innrømmelse om at han ikke
kunne gjøra det eller det, var et nederlag.» (69)

Du skjønner det at novellesamlingen er en slags etterligning av den menneskelig psyke, en mimesis der «det mørklagte og skjulte» blir kartlagt, og der «motiver og konsekvenser av handlinger ingen kan se» får fritt spillerom i den uuttalte spekulasjonen, fordi de gir gjenklang i oss som gresshopper man ikke lenger hører. Novellene er forbundet med hverandre på et underordnet nivå, et nettverk under bakken, som soppmycelet, den symbiotiske trådformede byen av kommunikative impulser. Det er derfor jeg liker det omslagsdesignet så godt; grønnfargene og trådene er et symbol på hele min leseopplevelse.

«Å skrive er å lede og mislede med en viss hensikt. En roman er i sin
helhet en by. Teksten er et veinett hvor alle veier går inn til
sentrum, selv om de skulle ende utenfor. Én, kanskje to av dem går
også ut igjen. En slags makt i det, å lage for å lede. Men det er
alltid noen som kan manøvrere godt i veinett.» (175)

Fakta i saken om fuglemannen (terningkast 4) er den tredje novellen, og den går dypest til verks i sinnets irrganger. Psykoanalytikeren Dr Freud møter Herr L. for å granske hans traumer, en tilbakevendende lumsk skikkelse og skrekkelige fugler. Igjen klarer Nilsen å ta meg med inn i en ny tidsalder. Den med det gamle, formelle, modne språket. Det var ekstra interessant å lese denne novellen fordi jeg nylig hadde lest flere av Freuds essayer om barndomsminner, seksuelle fantasier og undertrykte erfaringer og hvordan vi formes av disse.

(Jeg lurer på om det kun er jeg - av alle i hele verden og i hele menneskets historie – som har lest akkurat disse to bøkene på samme tidsrom. Det kan være skjebnen. Et instinkt, kanskje.)

Selvsagt sier Freud ting som «Herr L. mente det kun var en forsnakkelse, noe jeg selvsagt ikke godtar» (122) og «psykoanalysen har avslørt disse som forkledte ønsker om seksuell aktivitet» (131) eller «jeg ser her en sammenheng med et ødipuskompleks som aldri fikk en naturlig forløsning» (137), men samtalene og Freuds refleksjoner i egne notater er meget fascinerende, innsiktsfulle og nesten litt skremmende. Spesielt slutten kastet en brå og brutal skygge over hele samspillet. Bevares.

«Vi er prisgitt en viss moral som følge av overordnede regler vi lever
under. Samfunnet har hovedlinjer, hvorav en nødvendig utløper er moral
– lokal eller større. Moralen er med på å gjøre samfunnet mulig,
levelig for mennesker. Samtidig gjør den noen av dem syke i sitt
fengsel.» (120)

Jeg er overbevist om at disse historiene er hver sin del av et større puslespill. Puslespillet Svein Roger Nilsen. Samtidig kan det være at brikkene består av leseren og fortellerkunsten, i ordenes assosiasjoner og erfaringenes synonymer. Våre liv er rammefortellingen, og den narrative strukturen er en egenskap ved menneskelig erfaring. Det er mange betydningsnivåer, og vi finner en tilstedeværelse i dem og kjenner oss igjen i hendelser, personer, tanker og følelser.

«Det finnes ingenting i teksten som pekte frem mot noe slikt da jeg
skrev den, for da visste jeg det ikke selv. Senere, nå, kan
sammenhengen være der. Slikt det er en sammenheng i alt, men bakover.
Et forfatterskap er en forbannelse for den som holder hemmeligheter.»
(205)

Hver novelle har ikke bare en overraskende slutt, men slutten får meg til å se hele novellen i nytt lys. Akkurat sånn som den siste novellen får meg til å se hele samlingen i nytt lys. Det er heftig. Den elektriske skogen (terningkast 6) viser best dette spenningspunktet mellom tvil og åpenbaring. Historien er i bunn og grunn en kriminalnovelle, for en bygd blir terrorisert av en pyroman. Det ankommer en skarpsindig, mystisk spesialetterforsker som skal samarbeide med den alkoholiserte fortelleren som har et autistisk barn. Samspillet mellom dem og fortellerens beretning til leseren er et samspill mellom diegetiske nivåer og upålitelighetens kunst. Jo nærmere etterforskeren kommer sine svar, jo sterkere sammenflettet blir alle parter i de diegetiske nivåene. Her kommuniserer det implisitte med eksplisitte, og man sitter igjen med like mange spørsmål som svar. Hva er forfatterens intensjoner? Når oppstod åpenbaringene?

I utgangspunktet leste jeg jo samlingen kun fordi jeg ikke kunne finne noen anmeldelser av den, og jeg ville vite om det var fabelprosa, og om den da passet inn i oversikten i «Norsk fabelprosa»-gruppen. Det kan jeg trygt si at den ikke gjør, men jeg vil allikevel anbefale den hvis du ønsker å låse opp en ny dør i den litterære delen av hjernen din. Det er skikkelig spennende! Ikke i handlingen og drivet, men i underfundigheten, vendingene, uforutsigbarheten og prosessen det er å legge hele puslespillet.

«Jeg begynte ikke å skrive for å opplyse noen om noe som helst. Jeg
leser ikke anmeldelser av bøkene mine lenger. Av og til har noen fått
med seg hva som ligger skjult i teksten. Jeg vil helst ikke vite det.
At noen har sett det.» (174)