Denne romanen fra 1932 har en melankolsk start. Hovedpersonen begynner sin fortelling bare én måned etter sin kones død. En intens forelskelse utgjør kjernen i historien, men den skyggelegges av kontroversielle temaer om utroskap og homofili. Mot slutten, side 113, merket jeg meg til og med en klar referanse til Sigmund Freud.
Nå om dagen hører vi gjerne om hvor attraktiv Oslo er blitt de siste årene, men Gunnar Larsen hyller byen slik den var en sommer og høst rundt 1930. Heldigvis, mye av det han beskriver med slik innlevelse og entusiasme finnes omtrent uforandret: Marka med Tryvann, villastrøket ved St. Hanshaugen, fjorden, stiene på Bygdøy. Noe derimot er forsvunnet: restaurant Skansen, ferjen Skarpsno-Oscarshall, Christiania Dampkjøkken i Torggata.
Gunnar Larsens vellykte debutroman fra 1932 har forlaget gjenutgitt mange ganger, seinest i 2022. Men skal en tro statistikken til Bokelskere.no, når boka ikke lenger fram til så mange nye lesere. Hva kan det komme av?