Bokelskere.no

Mye i denne boka er bra som en dokumentasjon av norsk platebransje. Så skal det sies at boka er 500 sider lang, og at det etter hvert blir tøft å komme seg gjennom. Lesbarheten trekkes ned av svært mange navn på selskaper og organisasjoner. De har navn som Fono, Tono, Gramo, Norske Gram, Polygram, Gramart - det er også filialer av utenlandske selskaper, og gjennom konkurser og oppkjøp blir jeg ikke veldig mye klokere på hva som er hva. Den neste som skal skrive noe lignende må definitivt forklare selskaper og organisasjoner i en figur.

En annen ting man kan diskutere, er det utelukkende markedsstyrte synet på musikk som kommer fram i boka. Hvis det selger er det bra, hvis det ikke selger er det ikke bra. Selvfølgelig er det forståelig at platebransjen tenker slik, for de må jo tjene penger for å eksistere. Men bak satsningene ligger det naturligvis teft for at artister ingen har hørt om, kommer til å selge bra. Hva er det som gjør at noen kan høre en framtidig storselger etter minutter? Det er riktignok svært mange ganger at platefolkene har tatt feil også. Jeg mener at boka fortaper seg litt i navn og detaljer og mangler noe på å gi innsikt i platebransje.