Bokelskere.no

Tiberiusklippen handler om den norske forretningsmannen Jan Johansen. På bokens bakside står det at Johansen er mektig. Den karakteristikken mener jeg er misvisende. Johansen er en oppkomling i fra et arbeiderklassehjem i Stavanger. Han er en del av den nye vinen som har blitt smårik i kjølevannet av grådigheten oljealderen har gjort mulig. Han har uten moralske betenkninger sikret seg sin del av kaka, men er helt prisgitt de virkelig store gutta i sin virksomhet. Det blir også hans undergang. Handlingen kretser rundt Johansens forretninger. Han skal skaffe en viktig signatur blant de mektigste i den vestlige verdens finanskretser, han skal bli kvitt et stort antall radioaktive dødelig norske sauer på det marrokanske markedet og han er ikke minst engasjert av den norske stat for å rette opp Norges omdømme som begynner å lide under kraftig dobbeltmoral.

Denne historien var både en fest og en nedtur. Til tider ustyrtelig morsom og ramsalt i sin kritikk. Andre ganger usammenhengende og lite nyskapende i sin bruk av gammelt grums som den jødiske verdenskonspirasjonen. Gjennomgående mørk . Jeg synes Jensen er best når han befinner seg på hjemmebane, altså i Norge, og nær på virkeligheten. Nedturen bestod for meg i at historiens plott egentlig ikke bærer igjennom hele boka og aldri avsluttes. Det er avsporingene og tordentalene som gjør denne boka verdt å lese. I enkelte passasjer er Jensen så god at jeg tviler på at det er gjort bedre forsøk på karaktermord på norske politikere. Og kanskje er denne historien blitt så lite lest nettopp fordi den tar oss som nasjon på kornet og det er ikke behagelig. Det er ihvertfall ikke mye igjen av freds- og miljønasjonen etter at Jensen har fått herje med oss over 825 sider. Jeg har valgt ut et sitat som jeg synes er beskrivende for de beste sidene ved denne historien. Sitatet er del av en forsvarstale for å unndra seg straff for skatteundragelse. Forsvaret hevder at den norske stat ikke er verdig pengene og viser til den svenske pensjonskassen som har effektive etiske retningslinjer i motsetning til det norske oljefondet: (Jensen skriver i lange tirader. For at dette ikke skulle bli altfor langt måte jeg kutte vekk en god del av ressonementet. Hele er verdt å lese på side 803.)

*«Men den norske stat, ærede rett, tenker desverre ikke i slike baner. Den norske stat skjuler seg bak argumentet om at den ikke er ansvarlig for menneskerettighetene andre steder enn der den selv har jurisdiksjon. Den logiske konsekvens av en slik argumentasjon blir jo dermed at man nettopp ikke kan sende soldater til Irak og Afghanistan med den begrunnelse som er anført, men heller ikke logikken later den norske stat til å bry seg nevnverdig om. Slik har det seg at en norsk statsminister, Burmavenn og barnevenn, kan dele ut fredsprisen til sin lille lerkefugl i bur, samtidig som han sitter på aksjer i storkonserner som produsererer maskinpistolene juntaen bruker til å henrette fredsprisvinnerens venner med.»

Jan Johansen, som sikkert ikke tilfeldig innehar Norges mest brukte kombinasjon av fornavn og etternavn, framstår som en arketype på den norske grådigheten og de menneskelig kostnadene i dens kjølevann. Han er et lite Norge i seg selv og Stavanger vårt Sodoma og Gomorra. Jensen siterer Henrik Wergeland:

«Gid rastløse Fliid vi av Yankeen lærte. Men ei vil vi have en Dollar til Hjærte!»

Sitatet framstår for meg som kjernen i romanen. For den er politisk og under alt våset har Jensen et budskap. Jeg tror det ville slått ennå hardere om han la mindre vekt på ulike internasjonale konspirasjonsteorier om okkulte forbund bestående av noen få finansfamilier som styrer hele verden med gudommelig makt over liv og død. Selvom han har rett i at finansstrømmene overstyrer demokratiet, som i eksempelet Burma.