Bokelskere.no

Dette er en nydelig og koselig bok. En stille roman hvor spenningen ligger i forholdet mellom mennesker og ikke minst i beskrivelsen av et tyskokkupert Guernsey. Jeg lærte mye som jeg ikke visste fra før og jeg koste meg sammen med menneskene i litteratursirkelen. Uten å røpe for mye kan jeg si at boken slutter akkurat slik du håper den skal!

I denne boken følger vi forfatteren Juliet Asthon og hennes brevveksling med medlemmene i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Gjennom disse brevene, samt brevene som sendes mellom Juliet og noen av hennes nærmeste venner utfolder historien seg.

Litteraturforeningen ble dannet under krigen, og sammen med Juliet får vi vite mer om den tyske okkupasjonen og dagliglivet på Guernsey i disse årene. Til slutt bestemmer Juliet seg for å reise til Guernsey for å besøke disse menneskene, og det vil vise seg at denne reisen skal forandre livet hennes.

Brevene frem og tilbake er fulle av fornøyelige historier, og hele boken er en fornøyelse å lese. Den er full av gode formuleringer, og jeg lo høyt ved flere anledninger. Jeg likte spesielt godt formatet boken er skrevet i og at vi på denne måten får historien fortalt gjennom mange ulike personer.

I januar 1946 mottar forfatteren Juliet Ashton et brev fra Guernsey. Det blir starten på en unik brevveksling, der Juliet blir kjent med den uortodokse leseforeningen, og forholdene på Guernsey under den tyske okkupasjonen. Øya er full av mer eller mindre eksentriske skikkelser, som alle har sin historie og fortelle Juliet. Etter som brevvekslingen utvikler seg, får hun et unikt innblikk i hva de opplevde mens tyskerne var på øya. Da Juliet endelig reiser til Guernsey skal det forandre livet hennes for alltid.

Er du som meg, glad i bøker, filmer og tv-serier fra England, tror jeg nok at du vil like denne boka. Ei bok som er lun, humoristisk og passer late feriedager. Den vil også passe deg som er interessert i historie.

Denne gangen skal vi til Guernsey rett etter 2. verdenskrig. Det er en brevroman, vi leser korrespondanse som i all hovedsak er til og fra den vi kan kalle hovedpersonen, Juliet Ashton.

Juliet har slått seg opp som forfatter av avispetiter under krigen. Etter freden blir hennes petiter gitt ut i bokform og hun reiser rundt på en boklanseringsturne. Mens hun er på veien skriver hun og får brev, fra agenten sin og fra venner. En dag får hun et brev fra en grisebonde på Guernsey, Dawsey Adams. Han forteller om ”Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai”, en litterær forening som han og noen venner startet under krigen. Juliets nysgjerrighet blir pirret og etter mye brevveksling med Adams og andre medlemmer i foreningen, bestemmer hun seg for å reise til Guernsy for å bli kjent med og intervjue medlemmene av foreningen som bakgrunnsstoff for en større artikkel. Via hennes korrespondanse fra øya lærer vi mye om Guernsey under 2. verdenskrig. Det var helt nytt for meg at øya faktiskt var okkupert. Vi hører om hvordan beboerne taklet okkupasjonen, med evakuerte barn, matmangel og nazistenes tilstedeværelse. Gjennom korrespondansen tegnes et bilde av et annerledes sted med mennesker som bearbeider traumer, men også av et sted med originaler, oppriktighet, overlevelsesvilje og opplevelseshunger.

Vi hører om griser og ikke minst om hemmelige griser! Det har seg slik at under okkupasjonen hadde tyskerne alt under oppsyn. Og lokalbefolkningen måtte lære seg å klare seg uten det mest men ble svært så oppfinnsom når det gjaldt mat og å lure seg til mat bak ryggen på okkupantene. Det var flere grisefarmer på øya. Døde en gris, måtte det utstedes en attest av tyskerne. Bonden beholdt griseliket – og sendte det videre til neste bonde som så kunne rapportere om et dødt dyr og så videre. En skrott kunne holde ganske lenge. Slik fikk de en gris til overs og kunne invitere familie og venner og hele nabolaget (dog avhengig av grisens størrelse) på en bedre middag. Det var under en slik middag at foreningen ble dannet. Som en nødløgn. Jeg vil ikke røpe alt her, bare si at medlemmene følte seg tvunget til å møtes jevnlig og å lese noe…

Som forfatteren selv, forelsker Juliet seg i øya og i befolkningen der. – Og det gjorde jammen jeg også! Dette er bok om kjærlighet, vennskap og sterkt samhold.

Forfatteren - forlagsredaktør, bibliotekar og bokhandlermedhjelper Mary Ann Shaffer rakk bare å skrive denne ene romanen før hun døde i februar 2008. Til gjengjeld må debuten sies å være en elegant, lun og godt gjennomført underholdningsroman, for å sitere Arnhild Skre (Aftenposten 20.10.2011).

Tja...