Bokelskere.no

Det var ikke fordi jeg hadde en stor tro på arbeidsomhet, men fordi Joe hadde en sterk tro på arbeidsomhet, til tross for at selve arbeidet bød meg imot.

Det å bli pokkertatt var et av Orlicks yndlingsuttrykk.

Pocket var den eneste datteren til en innbilt adelsmann.

Gud være denne synder nådig.

Et frodig, fantasirikt eventyr. Selv om det er skrevet i tidligere tider i et snobbete britisk samfunn, som er fremmed for oss nå, fant jeg den underholdende. En del karikerte personer, men mesterlig fortalt og skrevet i en lett og humoristisk tone.
Av typen "Hun var en latterlig gammel kone med begrensede midler og ubegrensede svakheter, .." eller "… kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk,"

Som klassiker syns jeg likevel "De elendige" er hakket bedre.

Spennende og medrivende til tusen

Jeg er så glad for at jeg ga denne boken en sjanse. Den er definitivt mer gripende enn "A tale of two cities". De fleste vet sikkert hva romanen handler om. Vi følger en ung mann fra barndommen til voksenalderen, der han blir konfrontert med omstendighetene han har vokst opp med, både på godt og vondt. En mystisk person gir Pip sjansen til å utdanne seg til å bli en "gentelman", til tross for at han kommer fra fattige kår. Pip tar imot denne sjanse med åpne armer, i håp om at den hovmodige unge Estella, som bor hos den gale Miss Havisham, en dag vil akseptere ham.

Et av favoritt aspektene mine ved "Great Expectations" er det faktum at Pip er en karakter som er meget bevisst over hvem han er og hva han vil. Han er med andre ord ganske ærlig overfor seg selv, selv om han er klar over at livet hans i London, der han gjør sitt ytterst beste for å bli en kultivert gentelman, er basert på en illusjon. Innerst inne så føler Pip seg aldri komfortabel i den konteksten han forsøker å passe inn i. En annen ting som jeg hadde gleden av å lese, er vennskapet mellom Pip og Joe, ektemannen til Pips søster. Det er rett og slett hjertevarmende å lese om hvordan Joe alltid er der for Pip, til tross for avstanden mellom dem, ikke bare geografisk, men også klassemessing. Pip verdsetter dette vennskapet helt fra begynnelsen av, men det er først mot slutten at han aksepterer at det ikke alltid er de menneskene som har mye som som gir deg noe tilbake.

Pips følelser for Estella, den overlegne og kalde skjønnheten, får en sentral plass i historien og Pips karakterutvikling. Pips kjærlighet til henne er irrasjonell, noe han er fullstendig klar over. Hun ser ned på Pip, sårer ham gang på gang, likevel fortsetter Pip å håpe at hun en dag vil gjengjelde følelsene hans. Estella representerer ønsker vi ser på som uoppnåelige og som vi tror at vi vil ha, uansett hvor irrasjonelt dette ønske enn måtte være. Flere ganger i historien sier Estella selv til Pip at hun er et produkt av Miss Havishams oppdragelse. Miss Havishams mål har alltid vært å gjøre Estella kaldhjertet og immun mot menns sjarm, ettersom Miss Havisham selv opplevde å få hjertet sitt knust som ung.

"Great expectations" av Charles Dickens er på mange måter en historie om menneskelige relasjoner og hvordan rikdom og makt aldri kan erstatte kjærlighet til mennesker som aksepterer oss for den vi er.

Jeg leste Store forventninger på grunn av en skoleoppgave. Vi valgte én bok hver vi skulle lese og så skrive om etterpå. Jeg valgte Store forventninger fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den, og jeg fikk endelig sjansen; vi måtte lese på norsk, og jeg leser vanligvis på engelsk. Her kommer det jeg skrev under overskriften "anbefaling":

Jeg synes Store forventninger var en veldig spennende og god bok. Det var mye som skjedde, og det var alltid vanskelig å vite hva som kom til å skje videre. Boka tok stadig nye vendinger, og jeg satt ofte igjen og tenkte på hvor genial Charles Dickens må ha vært. Det er helt utrolig hvordan noen kan skrive en slik intrikat bok og få alt til å gå opp på slutten.

Det var morsomt å lese om de forskjellige personene. Jeg synes de utviklet seg godt, og de var ganske geniale. Jeg liker at de alle er så detaljerte og godt beskrevet. Det er veldig lett å se dem for seg.

Dickens skildrer nydelig, og det var utrolig mange steder jeg satt en liten lapp i boka. Dessverre kunne jeg ikke ta med alle de gode sitatene i denne besvarelsen; da ville den blitt mye lengre. I tillegg til å skrive veldig godt, har Dickens også ganske god humor. Det hendte at jeg satt og lo litt da jeg leste. Han skriver for eksempel om at klokkeren der Pip kommer fra, Mr. Wopsles, grandtante overvant sin uvane med å leve. Det høres så utrolig teit ut. Dette er en typisk engelsk måte å underdrive på. Når engelskmenn vil ha frem et poeng, underdriver de det. Det vil si at Mr. Wopsels grandtante må ha vært ei heks.

Jeg anbefaler andre å lese Store forventninger, men de burde kanskje vente til de er litt eldre enn meg; med mindre de er like glade i å lese som jeg. Til tider er boka litt tung, men det er så utrolig verdt det. Den er så nydelig skrevet, og det er et budskap i boka det virkelig er verdt å få med seg.

Jeg synes ikke det er rart at den har blitt en klassiker. Det er noe tidløst over historien; det er litt vanskelig å forklare det, men det er noe som gjør at jeg tror denne boka kommer til å bli lest i mange år fremover. Det fortjener den også.

Det eneste som er litt dumt, er at den var litt tung. Boka var ikke skrevet for ungdommer, og det merkes til tider. Noen deler av boka var litt tunge å komme seg gjennom, men det gikk greit nok for min del, andre ville kanskje ha gitt opp. Det at boka var litt tung gjorde, for meg, at det lille ekstra, som får meg til å snu side etter side uten å tenke på tiden, manglet. Dessverre.

Store forventninger er egentlig en litt utypisk Dickens-roman. Det er ingen av personene som er veldig slemme; det mangler en typisk skurk. I følge mamma og pappa er karakterene mye mer nyanserte enn de pleier å være i Dickens’ verk. Det er kanskje derfor boka er en av hans mest kjente.

Jeg vil gi boka terningkast fem. Den er utrolig godt skrevet, og er en fantastisk bok, men den manglet det lille ekstra som gjør at jeg kan sitte i time etter time uten å merke at tiden har gått, og den var til tider litt tung.

Hvis du av en eller annen grunn har lyst til å lese hele besvarelsen min, kan du ta kontakt med meg, og vi skal få ordnet det på en eller annen måte.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

For en fortellerkunst av Dickens. Jeg er imponert over språk, drama og driv i boken. Dette er en bok som vil tåle å bli lest flere ganger.

Det er noe med å lese en klassiker som denne. Den har en veldig solid og trygg fortellerform, noen ganger trekker den jo litt ut i det trege, men ikke så mye som jeg hadde fryktet. Når jeg leste fikk jeg en slik autentisk følelse av å være tilbake i den tiden, det er fint. Londontåken, de øde heiene der straffangene gjemmer seg, herrene i flosshatt og hansker… Dickens er jo en mester i å fremstille sære, gretne og heslige folk. Det er blitt en del av det mentale England for mange, tror jeg:) Menneskeskjebnene, forvillet i egen bitterhet som de overfører til de unge og sårbare. Grådighet og brustne hjerter. Pengene, som bestemmer hvordan du blir behandlet som menneske. Ikke for hva du er god til og bidrar med i samfunnet.