"Hva er det du vil ha? Hva er det du leter etter? Er det dette? Hun vrenger av en kopp på brystholderen og tar frem et bryst. Jeg får beføle det litt. Det er lenge siden jeg har tatt på dette brystet." Daviti, s. 91 (Av Miree Abrahamsen, Cappelen damm, 2004, 207 sider)
Ikke alle bøker er like. Noen bøker, uavhengig av lengde, er så godt komponerte, så gode, så gripende at en gruer seg til å vende den siste siden og ta avskjed med karakterene en har blitt så «glad i».*Disse er bøkene man gjerne gir en sekser til på en bokblogg, men som man egentlig vet hever seg over noe så simpelt, tilfeldig og relativt som antallet øyer på terningen. Dette er «Kamerat Napoleon»-ene, «1984»-ene, «Livets nivåer», osv.
Så er det de andre bøkene, de som, igjen uavhengig av lengde, får deg til gjespe for hvert leste ord, får deg til å kaldsvette over sidene som gjenstår, fremkaller dype og inderlige sukk og som er like tiltalende som skraping av negler mot ei tavle.
Miree Abrahamsens «Daviti» tilhører den siste gruppen. Dessverre.
Først kort om boka: Hovedpersonen, Daviti, kalt «Dato» er en ung mann som arver gården til besteforeldrene når disse går bort. Han er ikke spesielt interessert i drive gården og jobber i stedet som altmuligmann på et hotell.
Så tar livet en ny vending når både moren, broren og brorens dame flytter inn og gjør krav på det ene og det andre. Nærheten, både den fysiske og den psykiske, virker som en trykkoker på Dato og inspirer ham til dumme og onde handlinger. Men i stedet for å få straffen sin blir han belønnet med et forhold til en kvinne han burde holde seg unna og like etter et anker som kan gi ham et holdepunkt i livet.
«Daviti» mangler det mest elementære av det man kan forvente av en bok, i hvert fall slik jeg ser det: karakterer en kan bry seg om. Ikke én. Faktisk er det motsatt; jo mer en leser og jo lenger inn i historien man kommer, jo mindre bryr man seg om både karakterene og historien. Det burde vært motsatt, burde det ikke det?
Den andre og kanskje verste synden til «Daviti» er at den er ualminnelig kjedelig. Bortsett fra tre scener, er det meste mellom bokas to permer ikke verdt papiret de er skrevet på. Med mindre en liker beskrivelser av hverdagslige hendelser i kapittel etter kapittel etter kapittel.
Den eneste rosen jeg kan komme med, er at boka var komponert godt nok til at noen mente at den var verdt å gi ut. Og når man tenker over det, er det jo en viss prestasjon, er det ikke?
Styr unna!
Tittel: Daviti
Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207
Terningkast: 0
