Da er denne romanen lest og det har vært en helt grei bok. Litt langdryg mot slutten, og en typisk «mans tale», men underholdende nok.
Oversettelsen av Hilde Rød-Larsen er derimot helt fantastisk! En av de beste oversettelsene jeg har lest.
————————————

Foreløpig sitat fra noe som virker som en skikkelig fin bok og perfekt for sommerens lange og korte lesestunder.
Lee om golf: «(…) Jævla jappenatursti.»

Drivende og fint skrevet med gode dialoger. Handlingen er i en liten by i midtvesten. Fire venner og en venninne forteller vekselvis når deres veier møtes igjen i voksen alder. Alle har gått hver sin retning i livet, men er også bundet sammen. Boken er jordnær og tilgjengelig uten å bli lettvekter av den grunn. En strålende debut som ville gjort seg godt som en drama-film.

For alle som liker litt amerikansk nostalgi og ganske gode personkarakteristikker. Jeg ble positivt overrasket.

Fantastisk leseopplevelse. Gjør meg varm om hjertet!

Shotgun proposal er et frieri der frieren har ei hagle i nakken! Gjerne er det faren av den som det skal (eller må) fris til, som holder hagla. Shotgun Lovesongs er kjærlighetssanger drevet fram av en sterk trang til å få fortalt om den store kjærligheten, den som ikke kan fortelles til noen.

Shotgun Lovesongs er historien om vennene Hank (Henry), Kip, Lee og Ronny. Barndomsvennene holder sammen i tykt og tynt også etter at de blir voksne. To reiser ut, den ene som anerkjent musiker og låtskriver, en annen som megler. To har blitt hjemme. Når vi blir kjent med dem, har Kip flyttet tilbake for godt og feirer bryllup i overdådig stil. Hank har overtatt farsgården og giftet seg med ungdomskjæresten, Beth. Ronny er rodeorytteren som har kroppen full av arr etter sin yrkeskarriere. Siste fall har gjort han noe langsom uten at det har noe betydning. Musikeren Lee, mannen bak låtene på albumet Shotgun Lovesongs, bruker hjemstedet som sitt anker i livet, det er her han lader batteriene og får ny inspirasjon.
Kan gode venner forbli venner også når tida går og forskjellige livsvalg gjør at vi forandrer oss? Hemmeligheter finnes også blant venner. Når den blir avslørt kan både vennskap og ekteskap ryke. Vi får etter hvert en god forståelse for hva som har drevet fram tekstene til Shotgun Lovesongs.

Shotgun Lovesongs er ei annerledes bok. Vel har vi lest bøker om vennskap før, men det som gjør at denne skiller seg ut, er at historien blir fortalt av ikke mindre enn fem. De fire vennene og Beth veksler på å være fortellerstemmen i boka. Dette gjør at historien blir fortalt fra forskjellige sider, samtidig er det med på å gjøre historien rikere. Boka handler ikke bare om vennskap og kjærlighet, men også om lojalitet, tilhørighet og en dyp kjærlighet til naturen og landsbygda i Wisconsin. Så har da også forfatteren vokst opp her.

Ei lavmælt bok som jeg bare kan gi gode anbefalinger.

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen.

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight.

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt.

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt.

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9)

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt. Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing.

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet.

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen.

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne.

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene.

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

Akkurat nå synes jeg at Shotgun lovesongs er verdens beste bok. Et omtalesitat som beskriver boka godt: En kjærlighetssang til Midtvestens støvete småbyer og til de stedene vi kaller hjem. rommer hele livet... Høres ut som en klisje, men det er slik den er.

Leses med følelsene utenpå huden - helt helt ubeskrivelig fantastisk - for å uttrykke meg litt forsiktig.