Viser 1 til 10 av 12 omtaler

Denne boken fenget meg utrolig mye fra start. Språket og skildringene av Isak som starter sin gårdsdrift ut fra intet kan nok neppe gjøres bedre. Imidlertid klarte jeg ikke helt å holde den samme entusiasmen gjennom hele boken, og bokens del to ble mest gjennomlesing for min del, dog skal det nevnes at man fiskes tilbake mot slutten. Helt klart en flott bok, men lander på terningkast fire.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg hørte "Under høststjernen", "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glede" på lydbok, og begynte deretter på denne. Det er godt mulig jeg var litt mettet på denne typen fortellinger etter de tre første, samt at jeg kanskje ikke var like begeistret for opplesingen av "Markens grøde". Jeg må si jeg likte de tre vandrerfortellingene bedre, og er vel kanskje litt overrasket over den anerkjennelsen denne boka har fått, i allefall om man tar i betraktning at de tre andre er relativt ukjente. Jeg satt igjen og tenkte at jeg ikke hadde kommet noe særlig innpå noen av personene, noe jeg følte i langt større grad i vandrertrilogien.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Markens grøde" er intet mindre enn et mesterverk av en roman. Det er så mange lag i denne historien at det ikke er enkelt å skulle beskrive dette med få ord. Den fikk da også Nobels litteraturpris i 1920.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»

Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

skriver Marie Hamsun:

«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»

Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:

«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»

Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.

Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.

Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Markens grøde er min favoritt bok, lest den mange ganger.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fantastisk god bok om nybyggeren Isak som starter med to tomme hender og bygger seg gård langt ute i ødemarken. Veldig god lydbokversjon opplest av Karl Erik Harr. Anbefales på det varmeste.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boka er skrevet på det sedvanlige norsk-danske viset til Hamsun, noe som er litt trått til å begynne med, men jeg kom raskt inn i en god leserytme, og da var det fornøyelig lesning.

Hovedpersonen er Isak. - En mann som slår seg ned ute i naturen med ingenting på starten av 1900-tallet, og som sakte men sikkert bygger seg opp et hjem og et liv der med stadig økende innhold av fasiliteter, dyr og mennesker. Han er en traust og hardfør type som ikke har behov for det store, men som finner mening i de små ting som livet ute i ødemarken har å by på. Det skjer ikke så mye uforutsett og spennende med Isak. Han er en klippe. Men med enkeltmenneskene og samfunnet rundt ham skjer det mer.

Etterordet av Øystein Rottem beskriver egentlig det hele godt. Det er så mange betydninger som kan ilegges denne boka! Hamsuns romantisering av det norske landbruket, stille protest mot det voksende industrisamfunnet, mennesket og naturen, selvforsyning under kriser, kjønnsroller og kvinnens undertrykkelse, rastløshet og ro, personlige evner og begrensninger... Selv tenker jeg at denne boka er ekstra interessant å lese i dag som landbrukspolitikken i Norge er dampende heit og utallige gårdsbruk legges ned hvert år. Det er en stor verdi i form av varer og kunnskap og erfaring som legges ned i samme slengen.

Jeg ble til tider frustrert over hvor "kjedelig" livet til Isak på Sellanrå var, hvor likt hver dag og hvert år ble for han, og jeg ble til tider irritert over hvor lite han snakket med andre om svært viktige ting som skjedde i livet på gården. Jeg er glad jeg ikke lever som han. Men! Det store bildet er allikevel fascinerende. Hvordan mennesker i by og bygd levde for 100 år siden, hvordan de kommuniserte og hva som var viktig for dem i hverdagen. Dessuten brakte de andre karakterene i boken inn spennende og utfordrende historier - noen ganger så spennende og utfordrende at jeg lengtet tilbake til det enkle (men fysisk tunge) livet som Isak representerte.

Jeg anbefaler boka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

"Markens grøde", Knut Hamsun
Markens grøde er en fantastisk bok om akkurat det - men ikke bare det. Den tar for seg mye annet det kan være god grobunn for også - det meste faktisk. Boka har et veldig sterkt persongalleri, som hver for seg, og sammen, tar oss gjennom en utviklingssyklus i livet, og gjennom en tidsperiode med sosial-, teknisk- lovmessigutvikling, og bygdeutvikling. Den viser oss at det er grobunn for mangt og meget, i fjell og li, bygd og by, hele tiden - og at det gjelder å passe på. For det skal ikke så mange mennesker til før det er grobunn for kjærlighet, sjalusi, håp, forplantning, fortapelse, fortvilelse, ryktespredning og salg av luftslott. Den viser også at et dårlig rykte kan spre seg som ild i tørt gress, selv på en regnværsdag - og det lenge før disse nymotens sosiale mediene kom på banen. Fenomenet fantes tydeligvis før også, i boka representert som en snakkesalg lapp og ei gammel dame, Oline, som var "online" på det meste - for å si det sånn. Dagsaktuelle saker som utseende, kosmetiske operasjoner og ikke minst kvinnens posisjon ved et uønsket svangerskap, omgang med tåkefyrster, er også viktige elementer her.
Boka har veldig mange høydepunkter. For meg ble det når Isak demonstrativt gikk inn i stallen for å telle en hest, og bokas hovedbudskap tror jeg ble understreket i en passasje hvor Isak og Inger, etter å ha svevd litt fra hverandre, kjempet en kamp sammen for å ta livet av en stor stein. (Men nå har jeg av en eller annen merkelig grunn et sterkt forhold til steiner da). Symbolet i denne passasjen er nok at jo lenger bort fra samhold rundt verdiskapning man kommer, dess større er faren for unødig jåleri, intriger, baksnakkelser og forsnakkelser. Noe å tenke på for oss alle i disse tider, hvor det å være online på sosiale medier er fellesplattformen for mange - Husk å gjør noe fysisk sammen også. Bygg etter eller annet – bare ikke luftslott. Man kan også fundere litt over at forfatteren beskriver Oline sitt sladder og intrigemakeri som politikk. Ja, det er nok sånn det er blitt, både i politikken og på online, og det er vel akkurat derfor sånne bøker står seg til evig tid - nettopp fordi den tar opp problemstillinger som gjelder "nårsomhelst og hvorsomhelst".

De fleste av dere har nok lest den, enten helt frivillig eller som pensum, dere som ikke har det, bør vurdere det.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Sist sett

LailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HTor Arne DahlHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine SundalPer LundTonjeTore HalsaTorill RevheimGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandEli HagelundGrete AastorpAnniken RøilIreneleserInger-LiseReadninggirl30Monica CarlsenJarmo LarsenStine SevilhaugTor-Arne Jensen