Bokelskere.no

Berlin 2011: En mann våkner på en øde tomt i byens sentrum. Mannen er ingen ringere enn Adolf Hitler. Han forstår ikke helt hva som har skjedd med byen. Det er ingen ruiner. Bilene er flere, og helt annerledes enn han husker. Dessuten er han helt alene, og førerbunkeren er ingen plass å se.
Da han skjønner at han på forunderlig vis har gjennomgått en tidsreise, bestemmer han seg for å gjøre det beste ut av det. Tyskland trenger ham, og gjennom tv-ruta tar han nok en gang landet med storm.

Både morsom, tankevekkende, og skremmende bok. En ting skal sies: Hitler har ikke forandret mening siden 1945! Dette byr på komiske situasjoner, såvel som foruroligende framtidsutsikter. Historien gjentar seg nemlig, og han kan jo ikke være den ekte Hitler, selv om han påstår å være det. Tyskland 2011 ser bare en begavet underholder, som tar enhver utfordring på strak arm - uten manus...

Denne boka må vel oppfattes som et slags tankeeksperiment. Hva hadde skjedd dersom……
Det er år 2011. Adolf Hitler våkner opp på en øde plass i sentrum av Berlin. Han er iført den gamle soldatuniformen sin, riktignok noe skitten Det første som overrasker ham, er at livet rundt ham ser ut til å ha gått videre til tross for hans befalinger i 1945 om å tilintetgjøre alt.
Han vi omgående tilbake til førerbunkeren og spør noen gutter i nærheten om veien, nen de kan ikke svare og later heller ikke til å gjenkjenne ham. At også den tyske hilsenen uteblie, overrasker ham stort. Ute på gaten ser han at ruinene som Berlin før var full av, er borte. Alt er ryddet og velordnet, og omgivelsene er langt mer fargerike enn før. Han legger også merke til mange plakater på tyrkisk språk og trekker den slutning at tyrkerne må ha kommet Tyskland til hjelp. Et sterkt behov for å lese aviser melder seg. Han finner en aviskiosk og oppdager at alle avisene har ukjente navn. Enda mer forbauset blir han da han får se datoen 30. august 2011. Det første mennesket Hitler får kontakt med, er en kioskhandler. Han lner Hitler vanlige klær slik at han kan få renset uniformen sin. Som alle andre er kioskhandleren overbevist om at dette dreier seg om en mann som er med i en filminnspilling og er forbauset da han bare får ”Adolf Hitler” som svar da han spør etter det egentlige navnet til denne merkelige mannen. Hitler selv går metodisk inn for å tilpasse seg den gitte situasjonen. Han bruker ikke tiden til å gruble over omstendighetene rundt denne usannsynlige tidsreisen. Det varer heller ikke lenge før underholdningsindustrien blir klar over hvilket scoop de har foran seg. To dresskledde menn dukker opp i aviskiosken. Det er Sensenbrink og Sawatzki. DE representerer produksjonsselskapet ”Flashlight.. Sjefen for produksjonsselskapet er en kvinne, fru Bellini, en person Hitler straks fatter en viss tiltro til. Hitler slutter seg til dem i troen på at de vil hjelpe ham til å ”hjelpe Tyskland”. Produksjons- selskapet er raus. Det stilles straks til rådighet det Hitler ber om, eget kontor (riktignok knøttlite sammenliknet med det han i sine stormaktsdager hadde), sekretærhjelp og penger til antrekk (historiske, originale dresser av eksklusiv kvalitet) osv. Men i andre sammenhenger støter han på vansker. Hvordan skaffe seg identifikasjonspapirer når man ikke har en fødselsattest å vise til? I slike situasjoner savner han sterkt sin gamle sekretær, Martin Bormann. Vera Krömeier er navnet på hans nye sekretær, en tyggegummityggende, svartkledd, passelig vulgær ung kvinne som uten protest tar til seg tiltaleformen ”Min fører”. Det blir hun som fører Hitler inn i datamaskinens mangslungne verden. Første opptreden blir i programmet til komikeren Ali Wizgür, et svært populært program som har en stor tilskuerskare. Her forventes det at Hitler skal opptre som en komiker. Men for ham er talen fullt alvor. Fordi han er så annerledes, høster han stort bifall, unntatt hos Wisgür selv som nå blir stilt helt i skyggen. I tiden som kommer gjør Hitler stor suksess i TV-mediet. Han er jo så lik originalen, tenker folk. Dessuten improviserer han så bra, og det ser ut som om han aldri går tom for stoff. Etter hvert blir han også en helt på You Tube der han går under navnet ”Gærne You Tube Hitler”.
Boka er fylt med satire. Satiren rammer ikke bare personen Hitler og det han sto for, men i stor grad også tendenser i vår egen tid. Enhver statsleder, både de gode og de onde, er trolig et produkt av sin egen tid. Iboende egenskaper bidro til at de akkurat da i historien formådde å oppnå sin posisjon. Hadde de samme menneskene levd i en helt annen tid, hadde de kanskje ikke hatt sjanse til å få makten. Heldigvis er Europa i dag ganske annerledes enn det var på 1920- og 1930-tallet. I vårt velstandssamfunn ville en mann som Hitler ikke hatt sjanse til å nå fram. Men kanskje vi også har tapt noe på veien. I vår makelighet har vi kanskje mistet noe av alvoret. Dagens medier er som boka framhever i stor grad fylt med tomt, innholdsløst pjatt. Det er underholdningsindustrien som dominerer, og dagens helter er kanskje nettopp komikerne, de som fleiper med alt.

"For en ung bevegelse er intet farligere enn rask suksess. Man har tatt sine første skritt, man har fått noen tilhengere, holdt en tale der, kanskje allerede innlemmet Østerrike, eller Sudetenland, og da er det bare så altfor lett å la seg overbevise om at man allerede er kommet til en slags mellometappe hvor det blir vesentlig lettere å oppnå sluttseieren." Han er her igjen, s. 78(Av Timur Vermes, Cappelen Damm, 2013, 335 sider)

Hva om Adolf Hitler på en uforklarlig vis dukket opp i Berlin på denne siden av 2010-tallet? Og hva om han og hans ideer, i stedet for å skremme, fikk folk til å le? Jeg liker å tro at en eller annen pitchet denne ideen i Hollywood minst én gang i løpet av filmhovedstadens historie, og at forfatterspiren ble sendt hjem med en kontant beskjed om at det ikke var noe morsomt ved mannen eller hans onde ideologi.

Og jeg ville vært enig dette. Det vil si- jeg var det. Men så leste jeg Timur Vermes’ satiriske og bestselgende latterkanon, «Han er her igjen», og i stedet for å sitte med dårlig samvittighet over å le hjertelig av en bok med historiens kanskje største monster, spør jeg meg selv hvorfor ingen har skrevet denne boka tidligere.

Et mulig svar er at det har vært risikabelt. Særlig for tyske skribenter. I en profil om forfatteren i New York Times, skrev avisa i mai at toneangivende medier i Tyskland avskrev boka som både smakløs og simpel.

Om angrepene kommer fra et genuint sted eller om de bare føyer seg i landets faste tradisjon om å aldri nærme seg Det tredje rikets historie med noe annet enn seriøsitet, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et enten-eller-spørsmål. Kanskje er det litt av begge deler.

Uansett fungerte ikke viftingen med pekefingeren. Over halvannen million tyskere kjøpte boka. Den er oversatt til flere titalls språk. Og filmadapsjonen kommer senere i år.

Godt gjort av en tabloidskribent og skyggeforfatter.

Hovedpersonen selv «kommer ut av skyggene» på et uutviklet område i hovedstaden. Han vet først ikke hvor han er, og de uniformløse og lekende barna han møter kort etter og som han antar må ha fridag fra Hitlerjugende, hjelper ham ikke.

Det gjør derimot eieren av en aviskiosk i nærheten. Mest på grunn av en misforståelse. Kioskeieren tror nemlig at Føreren er en skuespiller. Godt nok en eminent en, men likevel en skuespiller.

Denne gale antakelsen som Nazi-lederen mislykket forsøker å feie til side, blir også redningen hans. Den gjør at han, gjennom en av kioskeierens kunder, snart befinner seg i underholdningsbransjen. I tv-bransjen for å være presis.

Programmet han debuterer i er en tredjeklasses sketsj og humorshow som ledes av en tysk-tyrker med litt talent, stort ego og et nisjepublikum.

Men ingen produsenter eller primadonna i underholdningsbransjen, uansett hvor store de er, kan hindre Hitler fra å gå bryte avtalen, gnistre langt sterkere enn han hadde lov til, og erobre oppmerksomheten til publikummet i studio, i de tusen hjem og senere-Youtube.

Kildene til hans popularitet er den samme som på 1930-tallet: Hans karisma, hans absurde evne til å forenkle komplekse ting og ikke minst- hans instinkt for å finne enkle løsninger.

Den første av disse sier seg selv-kvitte seg med de hundre tusen jødene som er igjen, men både denne og andre viser seg å være vanskeligere å sette ut i livet enn Nazi-lederen setter pris på. Og det kanskje verste av alt: en del av programmets seere er Nazister som tror at han er skuespiller som gjør narr av den «store lederen» og truer ham. Og de mener det.

«Han er her igjen» er en av disse bøkene som er så god, så hysterisk morsom, så intelligent og velkomponert at jeg får et glis om munnen hver gang jeg tenker på hvordan det var å lese den.

Om du ikke har lest den, så gjør det. Du vil ikke angre på det.

Anbefales på det varmeste!

Knallbok! Hysterisk morsomt om gjenfødt Hitler i dagens mediestyrte TV-uvirkelighet. Smart-telefoner, sosiale medier, computer-games og reality-show ruler i dagens Tyskland, akkurat som her i Norge. Konsumentene er mette & trette, men så dukker Gamle Adolf opp (gjenfødt akkurat slik han var når han tok selvmord i førerbunkeren i 45), blir raskt sjef, eller fuhrer i vår tids kommunikasjons og mediesamfunn. Adolf lar smella gå og setter skapet raskt og presist på plass. Du ler så høyt fra side til side i boka at du risikerer å falle ut av stolen du sitter i! Herlig!

Hysterisk morsom!

Morsom og absurd fortelling om hva som skjer når Adolf Hitler våkner opp i Berlin, en sommerdag i 2011.

Verdt å lese - skummel å anbefale! :D

Fascinerende bok. Mister litt piffen de siste 50 sidene, men alt fram til dette er så smart og morsomt at helhetsinntrykket ikke svekkes noe særlig.

Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?

Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.

Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.

Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.

Jeg ble minnet på misantropi-trilogien til Abo Rasul (Matias Faldbakken) da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.

Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.

God ide og enkelte groteskt morsomme episoder men alt i alt skuffende. Mulig jeg går glipp av endel humor pga begrenset kjennskap til dagens Tyske referanser?

Parodisk og samfunnskritisk bok om Hitlers oppvåkning i moderne tid. Jeg synes den var delvis morsom, svært interessant, men tung å lese. Fikk meg for øvrig til å forstå mer om Hitlers tankemønster og galskap, og til å ville lese mer historie, spesielt om tiden før 2. verdenskrig.