Bokelskere.no

Ei heilt fantastisk bok om å væra far til eit barn med utviklingshemning. Kjærleiken til dotra, respekten og varmen, men også tyngden og slitet vert skildra så varsamt, ærleg og vakkert at alle menneska i verda burde ha lese boka.

"Syngja", Lars Amund Vaage
Eg har fått med meg at svært mange likar denne mykje omtalte boka, og den er vel mest omtalt som ei sterk og vakker bok om ein far som skriv svært ærleg og kjenslelada om sitt forhold til si dotter med autisme - og det er nok det boka handlar om.
Men ho handlar like mykje om deg og meg. Det som bergtok meg som det beste og sterkaste med boka, var kor denne forfattar og bussjåføren tok oss med på ei reiseskildrimg i livet med ein buss som ei raud rute gjennom heile boka. Han ser inn i seg sjøl, på sin omgangskrets og på si samtid. Gjennom dette skildrar han med stor innsikt både samfunnet og seg sjølv; at vi mennesker er sosiale vesner, som både påvikrar og utviklar oss saman med kvarandre. Kva då om dei "kvarandre" blir færre og færre. Kva skjer då med folk?
Gløym den for mykje omtalte diagnosa. Boka er universell, og handlar i bunn og grunn om korleis, slekt, vener, støtteapparat, ja korleis heile samfunnet ser på folk som er litt eller mykje annaleis enn oss sjølve. Taklar vi det? Taklar du det? Om nokon i din flokk får eit barn, eller ei anna utfordring, du ikkje heilt forstår - trekk du deg unna, eller er du der for dei? Eller er det lettast å ha en feelgood tapasaften med resten av venene, og snakke om kor sjølopptatte dei andre har vorte - og litt om hus, interiør, krig og fred og sånnt, om kor gode dine er i sport, litt om reiser og oppussingsprosjekta dine? Kanskje du sjølv også har følt deg avvist og uprioritert av dei, fordi dei ikkje hadde krefter nok til å kome på besøk?
Veldig djup, velskriven på ein lyrisk måte om alt frå: søken etter forelskelsen - og om den, om ograsmen, håp, fortvilelse, einsemnd, mørkre, skam, sorg, fornektelse - og takk til det vanlege. Der forfattaren i heile boka kommuniserer med lesaren om koffor og kordan skriva bøker - og om kvalene med å skriva ei så personleg bok.

Favorittsetninga mi i boka: "Det var ingen spørsmål i rekkehuset, berre svar"

I "Syngja" forteller Lars Amund Vaage om datteren G som har autisme. Han har lenge vurdert å skrive denne historien, men har hatt kvaler ordi han er redd for å utlevere datteren. Men nå har han altså bestemt seg, og i metaskrivestil skriver han boka mens han skriver om å skrive den.

Vi får vite hvordan forfatteren og samboeren møttes, at de blir gravide uplanlagt, og at mistanken deres om at G. ikke er som alle andre barn sakte men sikkert viser seg å være riktig. Etter å ha unngått kontroll på helsestasjonen i flere måneder møter de omsider opp, og får etter hvert konstatert at datteren er autistisk.

Dette er en vakker, sørgmodig, ærlig og ikke minst modig bok. Leseren får et godt innblikk i hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn, vi føler på desperasjonen, skammen og sorgen de to foreldrene sitter med, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, det stadig svinnende håpet om at at datteren skal bli frisk, og forventningene til at hun skal kunne klare å ha et så bra liv som mulig innenfor sine rammer.

En poetisk og vakker bok. Syngja er gripende, og jeg kommer definitivt til å lese den igjen.

Åh, denne boka likte jeg skikkelig godt. Det er et virkelig nydelig språk og noen fine observasjoner som traff meg.

Boka var både gripende og interessant. Jeg synes den av og til var litt tunglest, og tror det kom av at forfatteren bare brukte forbokstaver som navn. Måtte tenke litt for å finne ut hvem som var hvem noen ganger.

Vakkert språk. Jeg elsker å lese nynorsk og beskrivelsen av det vestlandske landskapet er så hjemmevant for meg at det til tider føles som jeg er der. Boken gir seg ut for å være selvbiografisk, men jeg er usikker. På slutten av boken viser det seg at en person plutselig er oppdiktet, det blir litt forvirrende for sjangerforståelsen hos meg. Når jeg leser boken tenker jeg på noe jeg leste hos Knausgård: At litteraturen sin funksjon er å gjøre noe vakkert. For her er det vakkert å være far til ei autistisk jente som ikke snakker, ikke sove om natta, kjøre buss og være blakk. For meg er kanskje det viktigste budskapet i boken at ting må snakkes om for å være virkelig.

26.februar.2013

Dette er ei vakker og rørande bok. Den er tidvis ujamn, men den har so mange gode og gripande parti at det meir enn veg opp for dei mindre gode passiarane. Språket er jamnt godt, ja tidvis på grensa til glitrande. Ei god leseoppleving.

Brukar same ord som andre: nakent og nært.

Jeg fikk denne boka til jul. Det er en vakker, lavmælt og personlig historie om et autistisk barn, ført i pennen av hennes aldrende far. Jeg kjente mange av Vaages betraktninger gå under huden på meg, og tårene presset på flere ganger.