Plutselig var jeg tilbake i min barndoms verden...til en boligblokk på 60 tallet - 4 etasjer uten heis. I hodet mitt hørte jeg igjen lyden av postkasser som ble åpnet og lukket så det klang i hele oppgangen. Fottrinn og stemmer som ble forsterket i trapperommet. Lyden av den tunge ytterdøren som lukket seg med et smell. Lukten av nyvaskede trapper. Fantastisk moro, mange smil og gjenkjennende detaljer fra dagliglivet på 60 tallet. Menn med hatt - far gikk aldri ut uten....Hjemmeværende husmødre,- mor som var hjemme når jeg kom fra skolen... Nysgjerrigheten, sladderen, men også omtanken og hjelpsomheten.
Dette var en spesiell tid i vår historie. Drabantbyene vokste opp rundt de store byene. Folk var på vei vekk fra landsbygda, fra tungvinte hus, og gamle tradisjoner. Inn i det nye moderne samfunnet.
Dette er rammen rundt historiene bak de åtte dørene i oppgangen. Åtte ulike skjebner som hver på sin måte blir preget av den tiden de lever i. Jeg synes forfatteren har fanget både tiden, og menneskene veldig bra. Hadde i grunnen ikke de største forventningene til boken etter en del negative omtaler. Og det er kanskje forståelig, for boken vil trolig ikke gi den samme opplevelsen til mennesker som er født inn i en helt annen tid, med helt andre referanserammer.
Ingen trenger vel lenger drømme om en egen fryser ;-).

Jeg har omtalt boken her

Dette er vel mer enn bok for de som vokste opp rundt denne tiden, enn for meg som kom nesten 30 år senere.. Lettlest og noe underholdene, men lesingen av denne boka ble mer til tidsfordriv.

Hvor er den kraftfulle personskildringen i Berlinerpoppel-trilogien og hvor er varheten i En tiger for en engel? Dette var oppramsing av sigarettmerker og såpevarianter dyttet inn i 8 leiligheter i oppgang A som innpakning.

En flott bok fra dagliglivet på 60-tallet i Norge!

Året er 1965 og den enklere hverdagen har kommet for å bli. Vi møter alle beboerne i borettslaget Ungdommens Egen Heim, oppgang A. Det er totalt 8 familier, hvor alle har sitt og stri med. Nabokonene vurderer hverandre med kritiske blikk, det hviskes og tiskes, observeres. De er ulykkelige, lykkelige og likegyldige om hverandre, og noen har det godt mens andre har det elendig. Vi får innblikk i både de voksnes og barnas hverdag, på godt og vondt.

Jeg synes dette var en fornøyelig og godt skrevet bok, som jeg tok meg i å like mye bedre enn det jeg først trodde. Persongalleriet er herlig, og jeg tok meg i å ønske at det var flere kapitler om de ulike menneskene enn kun det ene. På den annen side fikk man ulike aspekter ved alle personene ved å se de gjennom noen andres øyne. Noen av skjebnene er veldig triste og fæle, slik som den lille jenta som blir totalt forsømt av sin egen far. Og familien som lever i skyggene av en tyranniserende far og ektefelle. Det er det også mer oppløftende skjebner, som oppgangens babe, Peggy-Anita: alle menns levende fantasi.

Til tross for at jeg kanskje ikke er i "målgruppen" var dette en bok jeg likte svært godt, og som gjerne kunne vært litt lenger. Boken er lettlest og passer fint som et avbrekk fra vår egen hverdag :)

Lettleste greier, men morsomt for oss som vokste opp på 60-tallet!

At det går an å tvære ut trappevask, gulvboning og eplemoskoking til de grader! Ragde er språklig ok, men romanen gir ingen tyggemotstand. Man vet allerede fra baksideteksten at den unge kikkhullselgeren (merk "hull" i ordet) får fylt begjæret til sexbomba Peggy-Anita. Og at babyen til dama med fett hår (en beskrivelse som gjentas til det kjedsommelige) kommer til å dø eller at mannen hennes kommer til å skade seg på sykkelen - klart fra første side denne familien blir nevnt.
Skuffet - ventet mer nerve fra Ragdes penn enn dette. Det ble bare en tam husmorroman, eller en hyllest til kvinneblader på 60-tallet. Skal man lese et spennende og veldreid kollektivroman om livet i en boligblokk, må det bli "En dag oktober" av Sigurd Hoel fra 1931!

60-talls tristesse

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål.

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!