Bokelskere.no

Mykje sorg og mishandling, forfattaren viker ifrå nære detaljar om det grufulle som hendar, men legg meir vekt på omstendighetane rundt det emosjonelle som karakterane føler. Boka er difor svært lettlest.
Ditte er ikkje ein spenningsroman. Ditte er ein historisk roman som halder mykje vekt for hovudpersonane vore, og difor opplevar du som lesar at du bryr deg grenselaust om dei og ynskjer så sterkt at alt skal gå godt.
Absolutt ikkje skuffande.

Jeg leser denne som historie fra Spania. En meget lang historie. Hvis stoffet er etterrettelig, lærer man litt om Spania på 1500-tallet. Sigøynere, kvinnesyn.

Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig.

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Det blir lite för mycket manligt tjafs som jag i och för sig kan överleva, men jag tappar lyssnandet. Lyssnade i många timmar men när batterierna tog slut så kvittade det mig. Hade tänkt en massa andra tankar under tiden eftersom jag tyckte att det blev trist. Lite långtråkigt. Synd eftersom temat är intressant men det hände samma sak när jag stångade mig igenom Havets katedral av samma författare. Det finns alldeles för många bra böcker för att jag ska råka mig igenom något som jag inte blir fångad av.

Irriterende oversettelse!

Vi møter den stakkars slaven, Caridad, i begynnelsen av boka og jeg blir straks interessert i hennes liv og hennes fremtid. Etter bare få sider begynner jeg likevel å irritere meg over en del sider ved boka. Det ene er at den bærer noe preg av å være oversatt. Enkelte setninger har en kronglete sammensetning og av og til forvirrer de meg og ødelegger budskapet. I tillegg er det en del ord og setninger som blir brukt gjentatte ganger. Spesielt "faste bryster" og "yppige hofter" som i starten var på nippet til å gjøre meg motvillig til hele fortellingen. Siden jeg uansett var nødt til å lese boka fra perm til perm måtte jeg bare overse irritasjonen.
Til syvende og sist fenget historien meg, selv om den eneste av hovedpersonene jeg greide å føle sympati for var slavinnen Caridad.

[Historien utspiller seg i Spania på 1700 tallet. Når den tidligere slavinnen Caridad ankommer Spania fra Cuba, er eieren hennes død, og han har gitt henne fribrev.
Det er ikke lett for Caridad å forstå at hun er fri, og hun møter mye motgang når hun først setter sine ben på spansk jord. Bestefar Melchor er den som tar henne med hjem til sigøynerstrøket, mens barnebarnet Milagros, er den som tar seg av henne, og blir hennes venn. Det viser seg at Caridad sine kunnskaper om tobakk og sigarrulling er gode nyheter for Melchor, som driver med smugling, så hun blir blandet inn i et barskt miljø.
Den spanske gitano-befolkningen kom opprinnelig fra India. De spredde seg, og i det 14. århundre nådde dette eksotiske nomadefolket Spania. De ble først tatt godt imot, men de nektet å innordne seg kongens lover og i løpet av noen hundre år, ble de stadig oftere forsøkt utryddet.
I denne historien, som finner sted fra 1749 og 5-6 år fremover, blir vi tilskuere til en av disse utryddningene. På samme dag over hele Spania gikk myndighetene til aksjon, og over 12000 gitanoer ble tatt til fange og sendt i arbeidsleir. Midt i kaoset som oppstår befinner Milagros og Caridad seg, og de unngår å bli tatt til fange. Sammen med gamle Maria vil de forsøke å finne igjen Melchor, som de heller ikke fikk fatt på.
Historien blir tredelt, når Milagros, Caridad og Melchor kommer bort fra hverandre.
Milagros synger og danser flamenco, begge deler like lidenskapelig utført, og denne kunsten fører Milagros, sammen med mann og barn til Madrid. Her blir hun tvunget til å arbeide i et teater, og etter hun har lært å beherske sanseligheten sin, blir hun en suksess. Men medaljen har en bakside, for hennes elskede mann Pedro, drikker og horer opp alle pengene hun tjener. Hun aner heller ikke hvor i verden hennes kjære familie befinner seg, og det volder henne stor smerte.

Dette er begynnelsen på en spennende og hjerteskjærende historie, som bare ble sterkere og bedre etterhvert som jeg leste. Det er en historisk korrekt roman som gir innblikk i en verden som jeg aldri kunne forestilt meg. Vi er i Spania med de stormende følelsene som hersker, blant et sigøynerfolk som setter ære og frihet høyere enn alt.]1