Bokelskere.no

Meget sterk firer! Men likte Forbruk i september enda bedre, derfor en firer.

Ei tretten år gammel ballettdansende jente møter en noen-og-tretti år gammel mann på settet der de filmer en musikkvideo for bandet hans. Noe klikker. Kanskje fordi hun vil vokse raskere enn sine jevnaldrende. Kanskje fordi hun har en naiv forestilling om musikere. Eller kanskje fordi det faktisk er noe ekte, som har potensiale til å vokse og bli noe varig. Uansett innleder de fort et forhold.

Det starter med relativt uskyldig klining. Men det er ikke nok for jenta. I korte kapitler hvor leseren får lov å se historien fra begges perspektiv, blir vi vitne til hvordan et slags gjensidig kjærlighetsforhold utvikler seg mellom disse to menneskene som juridisk sett ikke burde være i et forhold.

Forfatteren, som er ei ung kvinne selv, utfordrer leseren ved å la jenta være den aktive parten. Der mannen er tilbakeholdende og gir uttrykk for sin frykt for å havne i fengsel, tar jenta tyren ved hornene, som man sier, stjeler nøklene til leiligheten hans, låser seg inn og "gir seg hen til ham." Forfatteren lar ham protestere, men ikke sterkt nok til å gjøre ham uansvarlig for valget han tross alt gjør.

Som i så mange andre bøker om denne slags relasjoner, utsettes forholdet for potensielle ytre trusler; avsløring, andre partnere og endrede omstendigheter. Likevel putrer det fremover, i år etter år. Hun vokser, han blir eldre. Hun blir mer og mer "voksen", mens han fortsetter å gli gjennom livet som den ultimate kunstner som, i motsetning til vennene, ikke vil slå røtter. Han er et ideal for henne, men bare frem til illusjonene faller og realiteten står foran henne; avskallet.

Da boka kom ut i fjor sommer, skrev Dagbladets anmelder at tittelen på boka, "Ung jente, voksen mann", [...] for mange er en provoserende direkte." Jeg vil heller si at den er upretensiøs. Den er enkel, fengende og ikke til å misforstå. Den skriker også etter en reaksjon. For hva skal man mene en bok som er blottet for moralske og juridiske diskusjoner om dette forhold?

Noen vil kategorisk si at jenta, uansett hva hun gjør, er et offer. Det er den voksne mannen som begår en forbrytelse. Bare tanken om at forholdet kan være jevnbyrdig, fremstår for mange som provoserende i seg selv. Som å lefle med nedrige forbrytelser. Andre vil ha et mer nyansert syn.

Bokas hovedstyrke ligger i språket. Det er blitt kalt stilsikker, men jeg er ikke helt enig. Jeg vil heller si at det ikke skaper veidumper for den lette og ledige tonen som preger boka. Det betyr likevel ikke at det er helt vellykket. En svakhet ved språket som kan og bør trekkes frem, er likheten mellom "stemmene" til tenåringsjenta og den til hennes over tretti år gamle partner.

Jeg tilskriver det forfatterens unge alder, og ferskhet.

Hvis du ønsker å lese en drivende, kort og særegen roman, er denne å anbefale.

Leste denne i bokklubben vår. Imponerende godt skrevet at en 19-åring(?).

Jeg likte denne boka veldig, veldig godt, og jeg gleder meg til flere bøker fra Fjæren. Alle setningene virker veldig gjennomtenkte, og jeg liker hvordan forfatteren fremhever det unge skjøre (håret, de lange bena, den bleke huden, leppene og øynene) mot det gamle grove (rynkene i panna, linjene i ansiktet, hendene og kroppen). Til tross for dette rynket jeg ikke på nesa en eneste gang gjennom boka, Fjæren får det hele til å fremstå fint og naturlig. De passer sammen.

Jeg synes likevel at det til tider var vanskelig å henge med på hvem som sier hva. Jeg måtte flere ganger lese avsnittene igjen og igjen, siden det ikke kommer frem hvem som sier hva før siste setning i avsnittene. Dette er slitsomt. Jeg mener ikke at det burde stå "mann" etterfulgt av et kolon, men det hadde kommet tydeligere frem hvis ikke skrivemåten til jenta og skrivemåten til mannen var identiske. Mannen og jenta er til tider så like (sta, avvisende, drømmende og tankefulle) at jeg ville fått mer ut av boka hvis jeg måtte slippe å tenke på hvem som fortalte hva. Pluss for Nabokov-preferansen, jeg var redd boka ville være nærmest en kopi av Lolita, men det var den langt ifra.

Jeg er imponert!

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com