Bokelskere.no

Denne boken synes jeg bar preg av at forfatteren endelig skal få ut det meste han har å si om barn, barneoppdragelse og det moderne samfunn. Det blir rett og slett litt mye. Boken er dårlig redigert, uten inndeling i hovedkapitler, noe som gjør at det blir vanskelig å orientere seg i boken, også for forfatteren. Han gjentar seg selv mye og boken blir for lang.

Hovedproblemet med boka mener jeg imidlertid er utgangspunktet hans: At moderne foreldre er så redde for alt mulig som kan gå galt med barna, altså at vi vil beskytte dem mot livets farer. - Slapp av, svarer han. Barndommen går stort sett helt fint. Greit nok. Men jeg mener at mye av utgangspunktet for selvhjelpslitteraturen om barneoppdragelse er ønsket om å gi barna et best mulig utgangspunkt. Det poenget ser ikke Eberhard, merkelig nok.

Dette er ikke en bok med tips og råd om barneoppdragelse. Den fokuserer mer på hvor liten betydning foreldre egentlig har. Gener (biologi) og venner på samme aldre, betyr mer, hevder forfatteren.

Eberhard byr på et par selvmotsigelser. På den ene siden hevder han foreldrenes minimale betydning for hva slags voksne barna utvikler seg til og på den annen side den store betydningen venner har. På den andre siden fremhever han dagens foreldres jag etter ungdom og å være venn med barna. Betyr det at hvis man blir venn med barna, kan man påvirke dem mer?

Forfatteren går også langt i å anbefale at man styrer barna sine mot venner som har foreldre som man stoler på/kjenner selv. De har vel "gode gener", da? Men på den måten blir jo foreldrene svært viktige når det gjelder å sette sammen barnas vennekrets? Slik organisering kan vel av andre bli sett på som svært invandrende og kontrollerende adferd fra foreldrenes side overfor barna?

En god del gode poenger i boka, men mer til ettertanke og refleksjon enn at jeg er blitt en svoren tilhenger. Til det argumenter Eberhard for dårlig.