Bokelskere.no

Martas egen mor, var raddis på 70-tallet, og kjempet for både dette og hint. Faren var aktiv i fagforeninga, og forfatteren var ofte med på møter, demonstrasjoner, og gikk selvsagt i 8. mars-tog. Nå registrerer Breen at dagens kvinner går tilbake til kjøkkenbenken. De baker, syr, lager mat fra bunnen, og strigler heimen Barna blir dyrket som små guder. Var alt moren og medsøstrene kjempet for til ingen nytte?

Boka er full av humor og egne opplevelser fra både barndommen og voksenlivet til Breen. Det er både interessant og innsiktsfullt. De aller fleste av oss kjenner oss igjen i en eller flere av situasjonene som er beskrevet.

Leses som del av #sakprosaseptember under sakprosa om feminisme, og anbefalt av bibliotekar/venn.

Jeg vokste selv opp med en mor som var medlem av Kvinnefronten. Mye som var igjenkjenbart i denne boka. Jeg håpet at boka ville gi meg noen svar på hvorfor kvinner snakker ned kvinnearbeid og kvinnelige interesser, men det gir boka ingen svar på. Det at mor baker (cupcakes) og at små jenter har en periode de liker rosa, er fortsatt negativt. Boka er lettlest, og Marta Breen sitter med mye kunnskap om feminisme. Selv synes jeg det går litt for mye sport i å sittere for mange kilder, særlig i slutten av boka, uten at forfatteren går i dybden på noe av det. Men alt i alt, en bok verdt å lese.

Mange gode refleksjoner., men jeg savner et internasjonalt perspektiv. Det blir for "norsk".

Det er bare så vidt jeg føler meg som kvinne, og langt mindre som feminist, etter å ha lest denne boka. Jeg baker, er opptatt av interiør, limer bilder inn i scrapbooks og barberer bort kroppshår. Jeg er i følge Breen så usolidarisk mot mine medsøstre som jeg kan få blitt. Med denne boka har forfatteren beklageligvis kun oppnådd én ting, nemlig å bekrefte de fordommene folk har mot feminister.