En koselig bok med et kjent tema..Hverken mer eller mindre

Dette er en av bøkene bortskjemte vestlige ungdom bør lese.. Jeg syns kanskje jeg har lest en del av dem etter hvert, men så absolutt leserverdig.

Vilken helt underbar bok om en ung kinesisk flickas kamp för att få behålla sin son och hans längtan efter att få komma till henne från barnhemmet. En för mig helt okänd miljö skildras utifrån de kinesiska värderingarna hos invandrade familjer och ensamma i 30-talets Seattle. Dessutom framkommer fakta som att de som är födda i landet kan komma att bli utvisade genom att de gifter sig med en som inte är född i USA och på så sätt äventyra sina barns framtid. Älskade den här boken verkligen och den lille pojkens vänförhållande till den blinda flickan är även det skildrat med en mycket ömsint författarhand. Ska se till att jag får tag i den första boken av denne författaren!

Om å være alene i hele verden ...

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009.

Mens debutboka handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter.

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig.

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans.

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren.

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel?

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger.

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig.

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om.

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

I det William og Charlotte får bekreftet at Willow er hans mor, tar forfatteren oss med tilbake til 1921 og Liu Song sin historie. Hun er 17 år gammel, og bor i huset til sin syke mor og hennes nye mann. Hennes far og brødre er døde i spanskesyken, og moren ligger til sengs med en sykdom de ikke finner ut av. Når moren dør, går livet til Liu Song over fra kipt til mye verre. Stefaren viser seg å ha en mye mørkere side enn det hun var klar over, og tvinger henne til å slutte skolen og jobbe fulltid, hvor han får betalingen. Hun må i tillegg stelle hus for hans førstekone som plutselig dukker opp med masse familie på slep.
Liu Song forstår at hun er helt alene i verden, og må klare seg selv. Heldigvis har hun et ytre, menn snur seg etter på gaten, og en vidunderlig sangstemme.
Avstanden mellom de to historiene er alderen til William, så vi skjønner raskt at dette ikke egentlig er hans historie men morens. Livet var vanskelig for alle i årene før og etter det store krakket i 1929, men siden Liu Song i tillegg er kineser med sterke røtter, byr dette på ekstra utfordringer for henne.
Jamie Ford har ikke skrevet en "dameroman", men en historie full av sterke følelser med flotte beskrivelser av leveforholdene, sånn de kunne vært for unge kinesiske damer i tiden for den store depresjonen. Den er satt i en brytningstid, når folk gikk over fra å lytte til levende musikk og pianolaer, til radio, og fra stumfilm til moderne film. Han får frem levende stemningsbilder, fra denne tiden.
De gangene jeg tror han styrer rett inn i en klisjè, svinger han behendig utenom, og jeg sitter og puster lettet, og gledelig overrasket, ut.
Hun møter mye motgang, men heldigvis aner vi et håp mot slutten av boken. Måten han har flettet inn William sin historie på, med utfordringene han opplever på barnehjemmet, gjør at historien får flere dimensjoner, og blir veldig lett å lese.