Om galskap og de mislykkede attentatmenns paragraf

For et par uker siden var jeg på Cappelen Damms arrangement "Pølser og politikk", hvor temaet var galskap. Programmet for kvelden var absolutt sammensatt, men det er nok likevel liten tvil om at lanseringen av Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie" og en påfølgende paneldebatt, hvor Breivik-saken sto sentralt, var det de fleste kom for å høre om. Til og med aktoratet i Breivik-saken var til stede denne kvelden!

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet var så spennende at jeg selvsagt bare måtte ha boka! Dedikasjon fra forfatteren fikk jeg med meg i samme slengen! Nå er boka også lest; en spennende bok som har engasjert meg mye underveis! Og som også har lært meg mye, fordi Gran gjør vanskelig stoff mer lettfattelig - i alle fall et stykke på vei. (Men man trenger ikke nødvendigvis å forstå absolutt alt for å få glede av denne boka - bare for å ha nevnt det.) Tidvis var boka rene pageturneren, rett og slett!

Bernt Gran (f. 1974) har hovedfag i historie (2002) og master i rettsvitenskap (2012). I dag jobber han som journalist i Dagens Næringsliv. Og hvem andre enn nettopp en med Grans bakgrunn - både som historiker og jurist - kan ta for seg tilregnelighetsbegrepets historie, sette dette i et historisk perspektiv hvor andre lands lovgivning også trekkes inn, og analysere de juridiske (og forsåvidt også de medisinske) konsekvensene av ulike lovgivergrep? Han har gjort en god og meget overbevisende jobb!

Gran har basert sin bok på sin masteroppgave i rettsvitenskap/juss, som ligger på nettet.

"Galskap.

Det er vel knapt nok noen blant de utallige millioner mennesker i verden over som fikk med seg tragediene 22. juli 2011 som tvilte på at terroristen og morderen Anders Behring Breivik var gal.

Sprut sprø, klin hakke gal. Intet normalt menneske sprenger en diger bombe i et regjeringskvartal for så å reise ut på en øy for å drepe barn. Nei. Selvfølgelig ikke. Det er veldig unormalt. I vokabularet og begrepsapparatet til vanlige mennesker er man da gal - slik det også er for de fleste jurister, de fleste leger og de fleste psykologer.

Men var Anders Behring Breivik juridisk "gal"? Var han medisinsk "gal"? Var han tilregnelig? I tiden opp mot rettssaken var meningene sterke i nettopp dette spørsmålet. At en terrorists psyke ikke egner seg til meningsmålinger er åpenbart, men både lek og lærd mente mye om Breiviks tilregnelighet. Å komme frem til et klart svar viste seg heller ikke å være så enkelt. Selv hans egne forsvarere var i tvil. Hadde Breivik det juristene kaller skyldevne? Kunne han straffes?" (side 15)

At gale mennesker som ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger ikke skal kunne straffes, er et resultat av en rettsutvikling som har pågått over flere tusen år, og dette preger de fleste lands lovgivning. Vel så interessant er imidlertid hva som skjer med dem som altså ikke anses strafferettslig tilregnelige. Her har de siste 200 års utvikling vært preget av spenningsfeltet mellom medisin og juss. Det største fremskrittet skjedde nok da man begynte å se på galskap på en annen måte enn man i tidligere tider hadde gjort, nemlig at dette var demonbesettelse, en straff fra gudene osv. For ikke å snakke om da medisinerne begynte å behandle galskapen ...

I boka redegjør Gran for rettstilstanden fra antikken til middelalderen ("fra overtro til vitenskap"), om nordisk tilregnelighet og angloamerikansk utilregnelighet. Her er det så mye jeg gjerne skulle ha sitert! Gran skriver godt og poengtert om et utrolig spennende tema, og jeg fikk faktisk flash back til da jeg som jusstudent satt og jobbet meg gjennom Robberstads "Rettssoga" som juridisk student på 1980-tallet. (Hvorfor skrives det ikke mer (rendyrket) litteratur om rettshistorie/rettsutvikling?)

Her får vi høre om hvordan vikingene behandlet sine utilregnelige (side 73), sondring mellom partiell galskap og periodisk galskap (side 81), om utilregnelighet som en straffefrihetsgrunn i noen land (som i Norge) og som straffnedsettelsesgrunn i andre land (som i Danmark) eller som vurderingskriterium i forhold til straff versus tvunget helsevern (som i Sverige). Vi introduseres også for paradokset i at Hamsun ble ansett å ha varig nedsatte sjelsevner (han skrev "bare" "På gjengrodde stier" etterpå ...), mens Quisling, som åpenbart var gal, ble ansett tilregnelig og dermed strafferettslig ansvarlig for sine handlinger (side 106). Begrepet "varige svekkede sjelsevner" er for øvrig en juridisk konstruksjon, og har lite eller intet med medisinen å gjøre (side 108).

Hva er å foretrekke da? Å bli ansett som tilregnelig eller utilregnelig? Det kommer helt an på om landet man befinner seg i opererer med dødsstraff eller ikke - for å si det litt forenklet. En utilregnelighetsdiagnose vil i så fall bety at man redder livet sitt. På den annen side - dersom det ikke er tale om dødsstraff, er det jo en fordel å ha en sluttdato på sin straff. Blir man ansett utilregnelig, betyr det i praksis livstidsstraff i mange land.

"Det å bli frifunnet og vinne frem med utilregnelighetspåstand betyr likevel ikke frihet for de aller fleste. Snarere tvert i mot. Flere undersøkelser i USA viser at de som lykkes med sitt insanity defense, i gjennomsnitt er innesperret i institusjoner dobbelt så lenge som vanlige fanger. For utilregnelige kriminelle som har begått ikkevoldelige handlinger er de i gjennomsnitt innesperret ni ganger så lenge som tilregnelige. Årsakene er blant annet at flere stater innførte tøffe kriterier for å bli løslatt. Denne praksisen førte til at motivasjonen for å forsøke seg på utilregnelighetsforsvar falt dramatisk. "Du må virkelig være gal for å prøve deg på insanity defense", oppsummerte Yale-professor Howard V. Zonana i 1998." (side 182)

Fra side 192 i boka snakker Gran om prosessen som førte til Lex Breivik, slik at man var berett til å håndtere Breivik i tilfelle han skulle bli ansett utilregnelig. Lovendringen ble foretatt i ekspressfart, og lovforslaget blir i ettertid ansett lite gjennomarbeidet og lite ivaretakende i forhold til menneskerettighetene. Man fikk likevel ikke bruk for lovbestemmelsen, men nå står den der - som en solid inngripen i rettighetene til psykisk syke som er innesperret etter å ha begått kriminelle handlinger. Det er for øvrig ikke første gang i historien at såkalt "moralsk panikk" har ført til pussigheter i lovverket (se side 192 flg.).

Noe av det kanskje mest interessante med hele boka er Grans gjennomgang av hva som skjedde med viktige personers attentatmenn og massemorderne på side 198 flg. Tendensen er slående, og gjør at man kan begynne å lure på domstolenes autonomi. Hvor mye påvirkes dommerne rent faktisk av folkeopinionen?

"Historien viser også at utilregnelighetsinstituttet og rettspsykiatrien kan mistenkes for å bli brukt politisk, både av enkeltpersoner og av myndighetene. De tre norske sakene fra landssvikoppgjøret som er omhandlet her, Hamsun-, Riisnæs- og Quisling-saken, kan være eksempler på nettopp det - i tre varianter. Rettspsykiatrien ble brukt mot Knut Hamsun på en kreativ måte som neppe hører hjemme i en rettsstat som Norge. Som Trond Berg Eriksen skriver burde På gjengrodde stier vært obligatorisk for alle som begir seg inn i psykiatrien. At NS-minister Sverre Tiisnæs fikk juridisk særbehandling av en dommer og en rettspsykiater sm var mot dødsstraff, og dermed havnet i en 12-årig utredningssituasjon på Reitgjerdet, er også en finuerlig variant av utilregnelighetspraksisen i Norge." (side 199)

Det er god grunn til å kunne konkludere med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene (ja, for det er faktisk stort sett menn det er tale om) som har begått de mest groteske handlinger, som vekker opinionens sterkeste avsky, sjelden slipper unna straff, uansett hvor gale de måtte være.

Helt til slutt tar Gran for seg rettstilstanden i dag, Hvor er vi i dag?

"Hvem er strafferettslig utilregnelig? Skal de rettspsykiatriske sakkyndige avgjøre dette, og skal de utilregnelige sperres inne, behandles eller slippes løs?" - spør Gran på side 222.

Det som i hvertfall er sikkert er at det tar mange år å endre innholdet i et såvidt fastspikret begrep som tilregnelighet i straffelovgivningen.

I dag er det straffeloven § 44 som regulerer betingelsene for straffbarhet. Bestemmelsen er et resultat av to revisjoner fra hhv. 2002 og 1997 (sistnevnte med ikrafttreden i 2002). Noe av det viktigste som har skjedd er at begrepet "sinnssyk" er endret til "psykotisk", og dermed omfattes i prinsippet også forbigående "galskap" - selv om forfatteren ikke synes å være enig i at endringen har noen særlig faktisk betydning (side 223).

Boka inneholder en omfattende litteraturliste samt noteverk, som gjør det mulig å fordype seg videre om dette skulle være av interesse.

Jeg har allerede innledningsvis sagt hva jeg mener om denne boka, men gjentar gjerne at dette var spennende lesning! Bernt Gran skriver godt, han levendegjør stoffet med mange eksempler fra det virkelige liv, og han drar inn kjente rettsprosesser som jeg vil tro de fleste har et forhold til. Dermed blir boka også interessant for andre enn historikere og jurister - uten at jeg tror denne boka noen gang kommer til å bli en kiosk-velter. Til det er den nok for smal. Noe jeg imidlertid håper er at boka kan bli et referanseverk når straffelovgivningens tilregnelighetsbegrep på nytt skal gjennomgås. Her vil man nemlig få mye "gratis"!

Mitt bestemte inntrykk etter å ha lest Bernt Grans bok er at vi har mye igjen før vi kan snakke om en stingent og rettlinjet rettspraksis som er til å forstå - hvis det da ikke er slik at utilregnelighetsinstituttet fortsatt skal være forbeholdt de mislykkede attentatmenn ... fordi dette er en villet og ønsket praksis ...