Bokelskere.no

De usynlige er en roman som treffer med sin lavmælte, men kraftfulle skildring av livet på en liten øy ved Helgelandskysten. Boka følger familien Barrøy, og særlig Ingrid i et nådeløst, men vakkert samspill med naturen. Jacobsen fanger essensen av kystproletariatets slit, uten å romantisere, men med respekt for deres liv. Jacobsen skildrer et liv i pakt med naturens nådeløse rytme, et liv preget av slit, samhold og en slags urkraft som både former og utfordrer menneskene på øya. Øya er ikke bare et sted; den er en læremester som tvinger frem respekt og aksept hos dem som bor der.
Boken er ingen actionfylt historie. I stedet er det en meditasjon over livet, naturen og tilværelsens sykluser. Den handler om å prøve, feile og prøve igjen. Barrøy-familiens evne til å fortsette, uansett hvor hardt livet slår, speiler en universell menneskelig styrke. Samtidig er det noe befriende i deres livs enkelhet, en påminnelse om at ikke alt vi tror vi trenger, faktisk er nødvendig.
Det er en roman som inviterer til refleksjon over tilværelsen, over hva som gir livet mening utover ren underholdning, og den er godt skrevet med et poetisk, men jordnært språk.

Ei lavmælt, klok bok. Svært god, syns jeg.

Jeg har kanskje bare lest noe lignende et par ganger før - "Markens grøde" av Hamsun og "Den siste viking" av Bojer. Troverdig skildring av kystkultur og mennesker. Det er lett å se for seg personene og leve seg inn i boken.

En treffende og autentisk skildring av øylivet på nordnorgekysten. Fantastisk!

"Nå faller sjøen i takt med vinden, og treet ligger der som skjelettet til et geologisk uhyre, et hvalskrog, med røtter og greiner inntakt, men uten nåler og bark, det har havet fortært, et hvitt tonn harpiks, så verdifull ute i verden, siden den kan brukes til å smøre buene til berømte fiolinister og gjøre tonene deres rene. Det er en russisk lerk som gjennom århundrene har vokst seg diger ved Jenisejs bredd i ødemarka sør for Krasnojarsk, som vindene over taigaen har satt sine spor i som en kam i fett hår, til en vårflom med tenner av is fikk den overende i elva og førte den tre, fire hundre mil nordover til Karahavet og la den i klørne på de salte strømmene som brakte den nord til iskanten og videre vestover til Novaja Semlja og Spitsbergen og helt inn under Grønlands og Islands kyster, der varmere strømmer rev den ut av de kaldes grep og drev den nordøstover igjen, i en mektig, halvjordisk sirkel, fullført på et tiår eller to, før en siste storm lempet den opp på en øy på norskekysten slik at den en grålysning i oktober kan bli funnet av Hans Barrøy, som står og betrakter den i målløs undring." Leste du hele utdraget? Vel, da skjønner du at du må lese hele boka. Den er ikke på mange sider, men den tok sin tid. Handlingen og beskrivelsene- de var så mektige, det lå så mye under i all sin enkelhet. ojoj. Så fin.Og for et slit, for et liv- så annerledes enn her på berget...

En veldig sterk femmer. Det som trakk ned litt var at jeg ikke forsto all dialekten, dessverre. Men ble veldig glad i mange av hovedfigurene.

Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.

Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.

Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.

Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.

Ingrid vokser opp på ei øy utenfor Helgelandskysten. Der bor også mor, far, bestefar, og ei tante som ikke er som alle andre. Hver vinter reiser faren på Lofotfiske, og det synes Ingrid er ei mørk tid. Han kommer først tilbake til våren. Det er kun den lille familien som bor på øya. I tillegg har de kyr, sauer, og en utgammel hest. Ingrid må lære alt som må kunnes for å overleve på øya, men alt blir annerledes da skolen begynner. Da er hun borte fra familien to uker i strekk. De nye reglene hun må følge, gjør henne til en alvorlig jente, som faren bekymrer seg for.

Dette er første bok i en trilogi, og omhandler årene 1913 til 1928.

Godt språk, interessant, og lærerik om livet disse menneskene levde.

Skildring av et hardt liv på Helgelandskysten, godt skildret men noen ganger litt tungt.

Synliggjøring av den type liv og historisk epoke som Ingrids familie representerer kunne godt ha vært målet med denne romanen. Det er viktig å bli kjent med landets og forfedrenes historie og dens ulike representasjoner. Forresten er det lov å mene et eller annet om hvis den epoken bør synliggjøres, hvordan og hvorvidt, og om den måten Jacobsen representerer arbeid og dets rolle, samt fattigdom, klasse og klasseskiller. Allikevel...

Denne romanen leste jeg som en skildring av livet til de vanlige menneskene hvis skuldrene historie står på, og hvis navn ingen kommer til å huske. Selv hvis navnet huskes, personen glemmes. Hundrevis av ganger gikk jeg forbi monumenter som bærer navn til de falne eller de modige. Hvem var de, egentlig? Hvordan levde de?

De som ingen lenger husker, men som levde og kjempet i alle generasjoner, de er “de usynlige”.

Utdrag av mitt blogginnlegg om boken.