Anbefales!

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!