Her har vi endelig litt nær historie. Jeg liker det muntlige språket, som får godt fram fortellerens personlighet. Boka er veldig detaljert på hendelser, personer og skillene mellom miljøer og organisasjoner. Jeg savner mer refleksjon rundt egne opplevelser, en viss selvkritikk/selvinnsikt, spesielt rundt den hyppige voldsbruken. Han navngir de han ikke liker mens andre får være anonyme. Forfatteren setter seg selv og miljøet opp nærmest som motstandsfolk i kamp mot nynazismen, og har alltid gode grunner til volden de utfører. Samtidig er det godt å bli minnet på hvor ekstreme ting som faktisk skjedde i Norge på denne tida. Fungerer godt som erindringsbok og er en god beskrivelse av et ungt menneske på søken, som ender opp i et ekstremt miljø. Dette aspektet gjør jo boka svært aktuell.