Når bøkene til Ørstavik fenger meg, gjør de det til gangs. Hva ere det? Språket, ja. Troverdigheten , ja. Evnen til å skape gjenkjennelse og utvikling av eget sjeleliv. Sjeleliv i all denne eksplisitte selen. Ja, fordi det er det romanen på et plan dreier seg om for meg. Ulikheter mellom mennesker.
Ørstavik er en forfatter jeg liker veldig godt, men jeg er ikke noe glad i sexscener i bøker, uansett genre, heller ikke det jeg kaller tabuord. Og dermed blir dette, som kunne ha vært en sår bok om lengsel etter Johannes, en bok om sex i mine øyne. Og hva gjør Astrid Lindgren og Ronja og Birk i en slik bok? Det ble absurd og en passasje som kunne vært utelatt.