Bokelskere.no

Er alt vi ser slik vi ser det eller er det noe mer?

Under dystre omstendigheter møter en sju år gammel navnløs gutt (navnet hans blir aldri nevnt i boka, ikke som jeg husker og jeg pleier å huske navn) Lettie Hempstock. Lettie er elleve år, men hun virker hundre år eldre og de finner straks tonen, noe som er uvant for hovedpersonen for han har alltid vært venneløs. Han er en gutt som liker best å være hjemme og lese bøker. Han kjenner ingen på skolen godt nok til å være venner med noen av dem. Han blir glad i Lettie og hennes mor. En dag viser Lettie ham en dam. Hun påstår at dammen egentlig er et hav. Hjemme hos seg selv etter dette besøket merker han at han har tatt med seg noe fra dette "havet" ufrivillig og på en uforståelig måte. En barnevakt med navnet Ursula som moren hans har ansatt siden begge foreldrene hans er i jobb og noen må passe ham og lillesøsterens mens de er borte. Men det er noe med denne barnevakten gutten ikke liker. Barnevakten er meget hyggelig overfor de andre familiemedlemmene, men ikke mot hovedpersonen. Hvordan kan hun vite om det gutten nettopp hadde funnet ut? Om dammen som egentlig ikke er en dam og den magiske og fantasifulle verdenen Lettie har vist ham? Og det virker som om det er bare Lettie og moren hennes som tror ham at Ursula er ondskapsfull, mens hans egen familie tror han bare er frekk mot barnevakten. Og hva må han og Lettie gjøre for å kvitte seg med Ursula siden hun er ute etter å skade hovedpersonen?

Det er lenge siden jeg har lest noe på engelsk og følte det var på tide. Leste flere engelske bøker før i tiden så det må jeg bli flinkere til fordi jeg har mange uleste engelske bøker i hylla allerede som jeg har lyst til å få med meg. Det er lenge siden jeg har lest noe av Neil Gaiman også. Han er en meget populær forfatter verden over og har blitt en slags kultforfatter eller hva jeg skal kalle ham. Litt som Stephen King. De to skriver sin egen sære sjanger som ingen kan sammenligne med. Og det er få forfattere som klarer å skille seg ut nå til dags. Så det er bra vi har noen originale.

Dette er en vanskelig bok å forklare uten at noen leser dette uten å tenke hæ, hva mente du nå? Dette er tross alt en fantasybok og mye hinsides kan skje. Fantasy har til tross ingen grenser. Fantasy er fantasifullt og en eventyraktig sjanger der absolutt alt kan skje. Det trengs ingen logiske forklaringer i det hele tatt. Her er det lov til alt. Jeg har lest en del fantasybøker oppgjennom årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, så er det heller ikke den verste. Greit å komme inn i en verden der det utroligste ting kan skje også.

Mange har rost denne boka opp i skyene, men dessverre er jeg ikke en av dem som kommer til å gjøre det, selv om jeg vil det. Jeg liker Gaiman, eller jeg liker det meste han har skrevet, men det var noe med denne boka som gjorde at jeg ikke ble helt grepet eller dratt inn i historien. For det første likte jeg ikke hovedpersonen noe særlig, og når jeg ikke liker hovedpersonen så blir det jo litt tyngre å lese og innlevelsessansen blir da noe distansert. I alle fall for min del. For det andre klarte jeg ikke å like de andre karakterene helt heller, noen, men dessverre ikke alle. Lettie syntes jeg var bare irriterende. En 11 - åring som oppfører seg eldre, veslevoksent og har alle svarene. Jeg vet også det er meningen og at det har en betydelig del av konseptet, men likevel så fikk jeg ikke helt sansen for henne til tross for at hun hadde sine visdomsstunder. Den eneste karakteren jeg så og si likte var Ursula. Jeg vet ikke hva det er med meg og onskapsfulle bokkarakterer eller bokskurer som jeg kaller dem, men syntes hun var mest levende og den mest interessante av dem alle. De andre bleknet litt i forhold.

Selv om historien er meget hinsides som også er hele poenget, og det var ikke alt jeg falt for, så syntes jeg historien var småsjarmerende, bød på mange gode sitater og noen levende bilder. Men syns dette ble litt for svakt i forhold til andre bøker jeg har lest av Gaiman tidligere. Jeg vet at han kan bedre enn dette.

The ocean at the end of the lane var en fantasifull historie om det gode mot det onde og om det er mulig å finne styrke til å overvinne sin egen frykt i en voksendominert verden. Voksne tror som sagt ikke alt det barn sier, hvordan kjemper man videre da? God tematikk, og konsept, men småskuffende utførelse. Dette er den første voksenboka Gaiman har skrevet på en lang stund, men jeg syns at ungdomsboka Kirkegårdsboken er hans beste av bøkene jeg har lest av ham så langt.