Dette er en bok som krever sakte og kanskje også flere gangers lesning for at hele sammenhengen skal blir klar. Oppbygningen kan i første omgang virke forvirrende der den hopper fra det ene tidsperspektivet til det andre. Også uttrykksmåten kan oppleves noe vanskelig med original billedbruk og massevis av ”selvkomponerte” ord.

Jordmora Villøye er utstøtt av samfunnet, men er likevel god å ha når et barn skal komme til verden. Da hun møter den tyske offiseren Johannes settes livet hennes på hodet.

Hadde store forventninger til denne, men kan ikke si at den innfridde helt. Starten var veldig rotete med personer som ble kalt ved flere navn blant annet. Boka tok seg noe opp, og det var interessant å lese om forholdene i Lappland under andre verdenskrig.

Gjett om jeg koser meg med å lese denne! Språket er en nytelse!

[Jordmora er en kjærlighetshistorie godt pakket inn i faktiske hendelser fra Lappland i 1944. Hovedpersonen Villøye er datter av en foraktet kommunist, og har vært utstøtt hele livet. Hun livnærer seg som jordmor. Det er den tyske offiseren og fotografen Johannes, som fanger hennes hjerte og hun følger med ham til fangeleiren Titovka. Når krigen nærmer seg slutten må de rømme og de havner på kysten av Norge i en liten bortgjemt koie i Dødmannsfjorden.

Det er et nydelig språk i denne boken, all ære til Turid Farbregs som har oversatt fra finsk. Johann og Villøye har begge en fortellerstemme, og dette fungerer veldig bra. Fremdriften i boken er god, og selv om det ikke er spenningen som driver den fremover, fant jeg det vanskelig å legge den fra meg. En liten advarsel: Kapitlene er korte og de hopper i sted og tid, frem og tilbake hele tiden. Jeg var en periode litt forvirret, og satt ofte med en følelse av at der var noe jeg ikke hadde fått med meg. Følger du med på overskriften på kapitlet slipper du denne forvirringen. (Mer på bloggen)]1

Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!