"Løp!" freser jeg og sprinter rundt hjørnet ved Markveien. Otto og jeg tar en hundremeterspurt oppover gata hvor automobilene står tett. Vi sprinter fram til et hjørne. Bak oss følger politiet på med sirener som skjærer gjennom bein og brostein og får huskvartalene til å dirre." s. 31
I en tid hvor individets frie valg er opphøyet til nesten en religion, er det sjeldent at vi stopper opp og reflekterer over kreftene utenfor vår kontroll som, med en usynlig hånd, har styrt -og styrer våre liv. De kulturelle, økonomiske, religiøse og historiske prosessene som i sum har ført til at vi lever det livet vi i dag.
En av grunnene til at vi unngår det, tror jeg, er fordi det gjør oss så små. Plutselig og ugjenkallelig forvandler erkjennelsen oss fra å være sentrum i egne univers, mestre over sine skjebner, til en dott i et overveldende stort univers.
Det strider mot alt det vi har hørt og lært fra de fleste rundt oss. Fra individuelle mennesker eller institusjoner som vi stoler på, og som sosialiserer oss inn i samfunnet vi lever i. Så vi benekter realiteten av disse kreftene, eller så ignorerer vi dem. Men ingenting vi gjør kan viske ut det faktum at alle disse kreftene følger oss, og vil fortsette å følge oss som våre egne skygger gjennom hele livet. (Med mindre du er Lucky Luke)
Fordi jeg er interessert i nettopp slike spørsmål, setter jeg stor pris på bøker som omskriver den kjente historien, omgjør de vedtatte sannhetene. Det betyr ikke at jeg liker alt i denne subsjangeren. Eksempel på et segment under denne subsjangeren som jeg styrer unna, eller som jeg i hvert fall ikke setter pris på, er bøker som berører religion. Derav kan du konkludere at jeg ikke er en stor fan av Da Vinci-koden, eller noen av Robert Langdon-bøkene til den amerikanske forfatteren Dan Brown.
Mine favoritter handler ofte om politikkens verden. Om Nazi-Tyskland (som i Robert Harris' "Fedreland", eller Philip Kerrs "Berlin-trilogi"), om den Romerske republikk (igjen Robert Harris' bøker om Cicero, eller Steven Saylors tjukke bøker om Romerrikets tilblivelse og fall) og mange andre.
Så da jeg kom over Jon Ewos "1920", var ikke spørsmålet om jeg burde lese den, men når jeg skulle finne tid til å gjøre det. Da jeg fikk et par uventede ledige timer i går, bestemte jeg meg for at bokas lengde (175 sider) gjorde den til et ypperlig valg.
I prologen blir vi fortalt at Sverige, i stedet for å gi slipp på Norge i 1905, tok til våpen mot de opprørske nordmennene. Resultatet ble som ventet; nordmennene ble knust. For å hele salt på såret, sto det siste slaget på Stortinget, der hundreogsekstito av opprørerne forskanset seg. Hundreogtrettifem av falt med våpen i hånd, mens tjuesju ble tatt til fange.
Faren til vår seksten år gamle Håkon Lie, var en av dem. Men det er ikke mye kamp i ham igjen femten år senere. For å døyve smerten fra det bitre nederlaget, marerittoppholdet på torturkamrene på Akershus festning og tapet av kona (hun døde under soningen), drikker han seg sakte ihjel. Resten av tiden bebreider han sønnen for ikke å gjøre nok eller bry seg nok om storesøsteren Maria, som sitter fengslet på Akershus for å ha delt ut flygeblader mot regimet.
I motsetning til resten av familien, og fordi han har sett hvilken pris familien har måttet for å kjempe mot regimet, er Håkon apolitisk. Han er bare opptatt av å bli en bedre bokser, vinne i de ulovlige kampene som undergrunnspromotøren Møller pleier å arrangere og bruke premiepengene til å sende søsteren det hun trenger.
Men Håkon er ikke en erfaren bokser. Han har tapt like mange kamper i ringer som han har vunnet. Det eneste som gjør at han kan gå med hodet hevet, er at han aldri gir opp. Ikke at det hjelper ham mot hans første motstander, den ett år eldre Otto Von Porat.
Håkon tror først at han kan leve med tapet, fordi han regner med at han bare kan si ifra til Møller om at han er klar til å ta en annen kamp. Den muligheten forsvinner ut av vinduet når Møller blir arrestert og sendt til Akershus festning.
Dermed er det bare et alternativ som gjenstår; Gjedda. En uærlig, kaldblodig, svikefull kjeltring. Men er man desperat, så er man desperat. Gjedda tar imot Håkon med åpne armer, mest fordi han akkurat har mistet en lakei til Spesialpolitiet (SP), men også fordi delvis fordi han har sett ham slåss i ringen.
Gjedda og gjengen hans planlegger å rane Svenske Bank. Håkon er først skeptisk, men er realistisk nok til å se hvor kneblet han er, og hvor uunngåelig det er at han blir med. Og det gjør han.
Det angrer han snart på.
"1920" er en spennende og ukomplisert liten roman. Den prøver ikke å gape for mye, ikke opptatt av å bygge opp denne verdenen utover tynne pennestrøk og få velvalgte detaljer som gir leseren akkurat nok til å friste leseren. I stedet fokuserer den på Håkons politiske oppvåkning, samtidig som boka kaster et og annet kjøttbein til leseren i form av virkelige skikkelser som man vil kjenne igjen (skikkelser som senere ble avgjørende i verdenshistorien).
Selv om baksideteksten ikke sier noe om det, etterlater bokas slutt ingen tvil om at dette bare er den første boken i en serie. Det klapper jeg for.
Og hvis det ikke var klart nok, så anbefales denne. Det er det ingen tvil om.
Tittel: 1920
Utgitt: 2013
Forlag_ Cappelen Damm
Sider: 175
Terningkast: 5